Svaret som endrer journalistikken

En NTB-melding om kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og Facebook skapte litt besvær etter at desken på VG Nett dro vinklingen litt lengre enn det var dekning for.

Sånt skjer, men det var dumt og kunnskapsministeren reagerte. Måten han reagerte på er imidlertid noe jeg har ventet på, selv om flere har gjort lignende før. Han skrev et blogginnlegg der han tok for seg saken, og forklarte hva han egentlig hadde sagt.

På veg i seng oppdagar eg på framsida av VG.no overskrifta “Facebook på skolen kan bli forbudt” under eit bilete av meg sjølv. Som politikar er du vant til litt av kvart, så eg les roleg artikkelen. Dette er eit interessant døme på mediedynamikken som eg kan smile litt av, fordi det truleg ikkje blir den heilt store saka. Litt om det:

VG.no har “facebook på skolen kan bli forbudt” på framsida. I artikkelen er overskrifta “Vil straffe facebook-bruk i skoletida”. Eg er sitert slik; – Vi må få elevene til å forstå at vi må sette klare grenser for bruk av Facebook i skolen og ha sanksjoner. Men det skal være lokal handlingsfrihet. Den enkelte skole og lærer må avgjøre.

Selv om andre har gjort det før, er det ikke alle som får den samme responsen – hittil. Noe av det skyldes at han er en minister, men jeg tror et mye viktigere poeng er at han er en minister som har skjønt at han må ta nettdebatten på alvor, gjennom å delta i den.

Det ble en interessant debatt på bloggen hans, og jeg skrev litt om hvor bra det var at han skrev et slikt blogginnlegg:

Fordelen med å være aktiv i nettdebatten, er at vi som leser hva du skriver når du deltar i den, skjønte at VG tok feil.

Det var godt at du skrev et blogginnlegg om denne tabben, og det er et eksempel på hva nettaviser må forholde seg til på en måte som tvinger frem bedre journalistikk.

På nettet slipper du ikke unna med å skrive en sak der du feilsiterer eller på annen måte vinkler det hele feil.

VG og journalisten har derfor bare ett alternativ: Rette feilen, beklage og ta lærdom til neste gang.

Over litt tid vil dette tvinge frem journalistikk 2.0, en kvalitetsjournalistikk ingen tidligere har opplevd.

Mvh
Anders Brenna
Nettsjef
Teknisk Ukeblad

Til min store glede fikk kunnskapsministeren svar fra VG Nett. Det kom til og med direkte fra ansvarlig redaktør, Espen Egil Hansen.

Han har gitt meg (og alle andre) tilatelse til å publisere svaret i sin helhet:

Først en rettele til ditt innlegg:

Artikkelen er ikke skrevet av en VG Nett-journalist men av Norsk Telegrambyrå. Jeg kjenner ikke til hvordan NTB har arbeidet med denne saken, men det kan virke som at den er basert på en artikkel skrevet av NRK-journalist Roy Hilmar Svendsen.

Tittelen på selve artikkelen er: ”Vil straffe Facebook-bruk i skoletiden”. På vår nyhetsdesk er dette blitt til “Facebook på skolen kan bli forbudt”.
Denne tittelen er det jo åpenbart ikke dekning for, så her må jeg på vegne av VG Nett beklage!

Dette er et godt eksempel på hvordan sosiale medier og nettpublisering tvinger fram bedre kvalitet – bedre journalistikk. Du som kilde kan påpeke feil, og du kan dokumentere det du faktisk sa fordi arrangøren av konferansen har lagt ut videoopptak av hele talen. I tillegg bidrar deltakere på konferansen med egne blogginnlegg og synspunkter. Ditt blogginnlegg blir plukket opp på Twitter fordi du har et relevant poeng, og slik når saken meg.

Vi har på få år gått fra en virkelighet hvor noen få medier, og noen få politikere, eksperter organisasjoner etc hadde tilnærmet monopol på å tale i det offentlige rom. Den tiden er forbi. Nå er vi alle deler av en stor samtale.

Jeg er overbevist om at det er en god utvikling. Det er en absolutt demokratisering av muligheten til å ytre seg. Hvis ytringsfrihet er et gode, må det være et større gode at flere får muligheten til å ytre seg! Jeg er derfor glad for at vår tittel ”Facebook på skolen kan bli forbudt” ikke er dekkende for hva du som kunnskapsminister mener. Skolen kan ikke lukke Nettby (70% av norske tenåringer er medlem) og Facebook ute uten samtidig å lukke ute en viktig del av virkeligheten. Skolen må sette barn i stand til å bruke sosiale medier på en god måte – ikke lukke øynene for dem!

Hvis kvelden er god skal jeg skrive litt mer om sosiale medier og hvordan de påvirker de tradisjonelle.

PS: Det heter VG Nett – ikke vg.no

Espen Egil Hansen
Sjefredaktør VG Nett
Twitter: @eghan

Dette svaret er som musikk i mine ører, og jeg tror det er et historisk vendepunkt for nettjournalistikken. Tenk litt over disse momentene i svaret:

  • Ansvarlig redaktør ble kjent med tabben gjennom sosiale nettverkstjenester
  • Ansvarlig redaktør svarte på kritikken
  • Kritikken ble besvart på kritikerens egen blogg
    (Dette er Journalisten-redaktør Helge Øgrim’s store kjepphest)
  • Tabben ble erkjent
  • Feilen ble forklart

Det aller beste med svaret er denne setningen:

Dette er et godt eksempel på hvordan sosiale medier og nettpublisering tvinger fram bedre kvalitet – bedre journalistikk.

Dette svaret er allerede en viktig del av journalistikk 2.0, fremtidens journalistikk. Når ansvarlig redaktør for Norges soleklart største medie kan gjøre det, så kan alle gjøre det.

Av ren latskap henviser jeg til et innlegg jeg skrev om nettjournalistikkens i fjor, og klipper inn mitt svar som jeg skrev rett etterpå i debatten på bloggen til kunnskapsministeren:

Les svaret fra Espen Egil Hansen i VG Nett og nyt øyeblikket. Dette er et forvarsel for hva vi kan forvente av fremtidens journalistikk.

Ansvarlig redaktør i Norges største publikasjon svarer på kritikk på en omtalt kildes egen blogg. Han forklarer hva som har skjedd, beklager og forteller at de skal ta lærdom til fremtiden. Dessuten skriver han at dette skal gjøre mediene bedre.

Jeg håper at Bård Vegar, de andre som har kommentert, og alle som ha lest blogginnlegget biter seg merke i dette svaret. Det varsler starten på en ny tid med en journalistikk som skal bli mye bedre til glede for alle.

Vi i mediene kommer til å gjøre mange flere feil (jeg har gjort flere slike feil selv), men vi evner nå å lytte og ta lærdom for å bli bedre.

Dette synes jeg er et stort skritt i riktig retning, og det gjør at jeg gleder meg til fremtiden vår, selv om vi står foran en turbulent tid.

Mvh
Anders Brena
Nettsjef
Teknisk Ukeblad

Nå gjenstår det bare å si tusen takk til Espen Egil Hansen, og å få hans svar inn på pensumlisten til dagens og fremtidens journaliststudenter. Det skader heller ikke om mange «utlærte» journalister også får lese det.

OPPDATERT: Ta deg tid til å lese Espen Egil Hansens innlegg om hvorfor sosiale medier gjør journalistikken bedre.

– Finn dere et annet yrke

Journalisten skrev i forrige uke en sak om journaliststudenter som håper på jobb i papiraviser. Intet nytt derfra altså.

La oss ta dette sitatet fra en av våre «unge og lovende» journaliststudenter:

– Også jeg har mest lyst til å jobbe i en papirredaksjon, fordi det er den mediekanalen jeg er mest kjent med. Generelt er det nok knyttet mest prestisje til papirmedier, blant annet fordi det er størst muligheter til å gjøre grundige saker der, sier Kristin.

Sitatet ble gitt av en journaliststudent i april 2009. Da er det ikke lengre håp. Det føltes derfor godt å bli sitert på følgende:

– Finn dere et annet yrke! Det blir tøft å få journalistjobber framover. De som får jobb, er de som skjønner realitetene og ønsker å være med på å videreutvikle nettjournalistikken og nettavisenes troverdighet.

Journaliststudenter som foretrekker papiraviser i 2009, selv om de er i begynnelsen av 20-årene, har rett og slett ikke noe i dette yrket å gjøre. Vi trenger ikke flere som velger å bli journalist fordi de raskt får tilgang til maktmennesker, kjendiser eller andre de har lyst til å omgås. Vi trenger flere som har lyst til å gjøre skikkelig journalistikk i årene fremover.

Den fremtiden kommer ikke av seg selv. Det er mye som må gjøres, men det inkluderer ikke å se i speilet – verken for kjøreretning eller sminke.

Dagens nettaviser er for dårlige, men det blir alvorlig galt når studenter mer eller mindre læres opp til at det skal være slik. Jeg håper derfor at vi snart får en holdningsendring slik at vi kan satse på fremtiden, istedenfor å sette oss ned og sutre mens vi mimrer om de «gode gamle dager».

– Ikke minst må mediene gjøre riktige grep for å tilpasse seg livet på nett. Hvis ikke, så står vi ved porten til helvete.

Hvis du er en journaliststudent med ambisjoner om å gjøre noe stort, har du valgt rett yrke og tid. Det blir turbulent og ubehaglig i tiden fremover, men hvis du vil være med der det skjer, er det nå det skjer.

Et uferdig notat om papiraviser

Dette er et uferdig innlegg som ble skrevet i påsken. Jeg trodde jeg skulle rekke å skrive det ferdig, men har hatt så mye å gjøre at det er urealistisk den nærmeste uken. Jeg publiserer det derfor slik det står, og med mange ubesvarte momenter.

Slik blir fremtidens journalistikk, skrev jeg i en lengre kommentar publisert på nettavisen til Teknisk Ukeblad i begynnelsen av påskeferien.

Selv om den var på nesten 30.000 tegn, og inneholdt en lang rekke med lenker til tidligere skriverier relatert til nettjournalistikk, medieutvikling og forretningsutvikling, er den bare å anse som en grov skisse med noen eksempler på hva vi i mediebransjen har i vente, og hva vi må gjøre.

Reaksjonene var for det meste positive, og det er jo alltid hyggelig, men jeg håpet egentlig på litt skikkelig motstand slik at vi kunne få en skikkelig debatt om journalistikkens fremtid. Motstanden kom, men jeg må innrømme at den var av den skuffende sorten.

Harald Klungtveit, journalist i Dagbladet, kom med følgende kommentar på Twitter:

@abrenna kommer med mange paroler, ingen svar

Det er selvsagt fullt mulig å argumentere for det synet om kommentaren, men jeg ville vite hva han savnet. Da jeg spurte fikk jeg dette svaret/spørsmålet:

Hvordan tjene penger + hvordan avishus skal organiseres for at journalistikken skal bli like bra eller bedre på nett

Litt vagt, og det er vanskelig å gi gode konkrete svar når spørsmålene er så åpne som dette, og området er så avansert. Jeg skal likevel ta meg tid til å skrive det jeg tror Harald spør om.

Vekkerklokken ringer

Frem til nå har de norske papiravisene hatt alt på sin side, bortsett fra en eneste ting: fremtiden

Papiravisene har dratt fordeler av etablert merkevare, etablert leserskare, etablerte kunder (annonsører + abonnenter/løssalg), etablert posisjon hos kildene, kronikkskribentene, politikerne og pressestøtten.

Hos deler av disse gruppene er det fortsatt slik, men de aller fleste har etterhvert skjønt hvor det bærer. De som ikke har skjønt det får vi ikke gjort så mye med, men jeg kan ihvertfall love at jeg skal ta til motmæle mot alle som offentlig står og jamrer om at alt var bedre før, og at det vil fortsette å være det bare vi lukker øynene og later som om ingenting har skjedd.

Så fort alle er våkne kan vi dempe støynivået, og heller fokusere på konstruktive konkrete tiltak for å løfte journalistikken gjennom den kommende turbulensen. For å greie det, må alle mediene ha en god forståelse av realitetene, samt skjønne hva de er og hva de ikke er.

Papiravisene må for eksempel skjønne at de ikke er best på nyheter.

Papiravisenes styrke

Papiravisenes styrke er ikke nyheter, dybde, innsikt, analyse, feature, foto eller en spesiell form for journalistikk. Papiravisens styrke er slagkraft, og denne slagkraften må brukes og styrkes.

En politiker eller en annen maktperson som er i medienes søkelys kan velge å ikke gå inn på en nettavis, eller velge å ikke se nyhetene på TV, men kan papiravisene kan nesten ikke unngås. Ikke fordi de plukkes opp og leses av alle, men fordi de har den beste strategiske eksponeringsposisjonen av alle medier.

Med mindre man låser seg inne, kan man knapt gå til jobb uten å se forsidene til papiravisene. Disse forsidene står foran hver eneste Narvesen-kiosk, ved inngangen til hver eneste bensinstasjon, ved kassa i hver eneste matbutikk, og på nesten hver eneste kafé.

Avisstativet er rett og slett Norges mest sette mediekanal. Det betyr ikke at alle som ser avisstativet kjøper avisene som står der, men at papiravisenes forside er et slagkraftige redaksjonelt produkt i seg selv. Det må utnyttes på riktig måte.

Her har Dagbladet tråkket så feil at det gjør vondt å se på. De har prøvd å lage selgende forsider som skal få leserne til å kjøpe papiravisen, men har gått så langt så ofte, at det til tider best kan beskrives som en voldtekt av egen merkevare.

Reklameplakat for nyheter

Papiravisenes forside skal ikke bare selge papiravisen. Papiravisens forside er en reklameplakat som skal reklamere for innholdet, uansett kanal. Den skal selge hele merkevaren, og så må det være opp til leserne å velge hvordan de vil ha produktet (innholdet).

Det blir snart flere, men pr. idag er det tre alternative nyhetskanaler:

  • Papiravisen
  • Nettavisen
  • Mobilutgaven

Alt som vises frem på forsiden til papiravisen må være tilgjengelig i alle disse tre kanalene når den første avisen settes i stativet tidlig om morgenen.

Dette er ikke kanibalisering, men en fremtidsrettet strategi som vil lønne seg allerede idag.

De som foretrekker papiravisene, som for eksempel min mor, har ingenting imot at nyheten har vært tilgjengelig på nett kvelden i forveien så lenge hun får en god papiravis i hånden.

Papiravisene vil komme styrket ut hvis de erkjenner realitetene, og heller selger seg selv som det de er: Et kvalitetsredigert produkt med siste døgns viktigste nyheter og interessante aktualitetsartikler.

Nettavisene har allerede vunnet

Jeg får avisene gratis på jobben, men åpner de bare hvis jeg må. Står det ikke på nett så har det ikke skjedd, er mitt motto, og det har fungert bra for meg i flere år allerede.

Mitt slagord provoserer noen, men det er fordi de ikke forstår det. Det gjorde Tormod Haugstad, vår nyhetsredaktør i Teknisk Ukeblad, og jeg tillater meg å gjengi hans forklaring fra en kommentar på Journalisten.no:

Kollega Anders har et motto som umiddelbart kan synes litt for kategorisk: “Står det ikke på nett, så har det ikke skjedd”. Ingen kan vel egentlig være uenige i det – for det sier jo ingenting om hvilken kanal som er først.

Noen går fortsatt rundt og tror at det betyr at nyhetene skal først på papir, og så på nettet etterpå. Det er en kortslutning.

Nyhetene skal i utgangspunktet først på nett, men det kan i noen tilfeller være lurt å ta de samtidig på nett og papir.

Flytt nyhetsjournalistene

Den eneste måten papiravisen kan overleve, er som et kvalitetsredigert haleheng til nettjournalistikken. Nyhetskampen er tapt, og det må papiravisene erkjenne for å stå rustet for fremtiden.

Papiravisen bør ikke bruke tid på nyheter, men bør sette av rikelig med plass til det. Det kan for eksempel være 6-8-10 sider med nyheter inne i hver avis, men disse skal hentes fra nettavisen.

Spørsmålet er ikke hvor nyhetene skal publiseres, men når nettavisen skal publisere. Gode egensaker man er alene om, blir som regel holdt igjen i nettavisene til dagen etter uansett. Da kan man like gjerne koordinere publiseringen med når papiravisene er på plass i avisstativet på morgenen.

Innholdsfordeling

  • Først på nett
  • Samtidig på nett og papir
  • Først på papir

De generelle nyhetene bør kjøres ut fortløpende på nettavisen (og dermed også mobilen), mens de gode egensakene kan tilpasses litt i forhold til hva som ellers skjer i nyhetsbildet. Nyheter bør ikke først i papiravisen, med mindre de er av den mindre viktige sorten.

I en overgangsfase kan det imidlertid være greit å holde litt igjen, forutsatt at nyhetene ikke er på papiravisens forside.

De gode egensakene bør publiseres samtidig på nett og papir, og det betyr på morgenen. Som nevnt tidligere bør alt som vises på papiravisens forsid være tilgjengelig i alle kanalene, slik at leserne kan velge hvor de leser sakene.

Det eneste som kan holdes igjen i papir, er rene oppsummeringsartikler, egne portretter/profiler, kommentarer og annen “hermetisert” avisstoff. De må på nett etterhvert, men kan gjerne holdes igjen i alt fra noen timer til en dag eller to før de publiseres på nett.

Det viktigste er at disse artiklene holder en så høy standard, og er så interessante at leserne føler de er verdt prisen de betaler for papiravisen.

Hvorfor betale for papiravisen?

…når alt er gratis på nettet?

Dette er det naturlige spørsmålet for mange, og det er forståelig at man vil prioritere den kanalen man får betalt for – i dag.

Det er imidlertid veldig kortenkt, og en stor tabbe. Forretningsmodeller for betaling på nett er på vei, og selv om innholdet alltid må være gratis, er det ingenting i veien for å ta betalt for innholdet likevel (mer om dette).

Folkemakt-fiaskoen

Dagbladet er en tabloidavis, og tabloidavisene vil nok alltid ha sin hovedinntekt fra annonser. Det hindrer ikke Dagbladet i å sette opp en abonnementsmodell som gir kjøperne noen fordeler i forhold til de som bruker gratisversjonene.

Dagbladet har gjort et forsøk på det med Folkemak-podkastent, men det ble raskt en flopp, og etter bare to uker ble håndkleet kastet inn.

Det var ingen overaskelse, ettersom «alle» spådde at det ville gå galt fra dag 1.

Jeg hadde en litt annen tilnærming. Det sa seg selv at forsøket ville mislykkes, men jeg var utrolig skuffet over resten av ekspertene i medie-Norge som dømte forsøket nord og ned før det fikk en sjanse til å gjøre seg erfaringer, og kanskje justere litt på kursen.

Jeg betalte derfor et månedsabonnement for 99 kroner på rent prinsipielt grunnlag.

Kritikerne hadde selvsagt rett, men med en slik massiv kritikk, og med en så rask kollaps, har medie-Norge satt seg selv i en uheldig situasjon i forhold til fremtidens forretningsmodeller for nettavisene. Nå er det ingen som tror at det går an å tjene penger på nettet, og Dagbladets Folkemakt vil bli dratt frem som et sannhetsvitne for det.

Sannheten er at Dagbladet forsøkte å knipse i hendene, og det går ikke an å tjene penger så lett. Nye forretningsmodeller trenger tid. Bare se på hvordan Google og Twitter henholdsvis tok og tar seg tid til å la brikkene falle på plass.

Nettabonnement

Jeg står fortsatt fast på at nettavisene i fremtiden kommer til å tjene penger på nettabonnement, men det tar tid å endre folks kjøpsvaner. Man vender ikke alle over på en gang, og man vender ikke alle over noensinne engang. Poenget er å vende over flest mulig, og at man må ta seg tid til å gjøre det.

Jeg tror ikke det er mulig å lykkes å få betalt for så enkle enkeltstående redaksjonelle produkter, ihvertfall ikke på kort sikt, men at man kan bake de inn i et utvidet abonnement med flere interessante tilleggstjenester.

Hvis Dagbladet lagde et utvidet basisabonnement som kostet 99 kroner i måneden, og brukte Folkemakt-podkasten som en av flere goder, så kunne det kanskje gått annerledes.

99 kroner er ikke mye penger for de fleste, og hvis man delte Folkemakt gratis ut en uke etterpå ville nok mange følt at det var verdt pengene å ligge litt i forkant. Hvis de i tillegg hadde fått umiddelbar tilgang til det “eksklusive” innholdet fra papiravisene som de andre må vente på, så ville abonnementet gitt en merverdi som flere ville satt pris på.

Jeg tenker ihvertfall i de baner om fremtiden, og har begynt å forberedt hva slags tilleggstjenester som må med for at “noen” skal få lyst til å betale for at lesere skal få tilgang til innholdet på en annen måte og på et tidligere tidspunkt.

Merk imidlertid at «annen måte» ikke er så enkelt som reklamefri presentasjon av nyhetene. Det kan være en ide, men isåfall må løsningen lages på en slik måte at den blir bedre for de betalende leserne, enn hvordan lesere med adblock ser innholdet.

Dagbladets nøkkeltall

Detaljbeslutninger krever detaljkunnskap, og jeg må innrømme at jeg ikke har det om Dagbladet. Det jeg vet er det jeg har lest, det jeg har snakket med folk om, og det jeg har gjort en kvalifisert gjetning om.

Noen tall er interessante, blant annet Dagbladets opplagstall:

  • 2006: 146.512
  • 2007: 135.611
  • 2008: 123.383

Jeg har ikke funnet økonomiske tall for 2008, men i Berner-gruppens årsrapport for 2007 har selskapet oppgitt følgende driftsresultat:

  • 2006: -32.171.000
  • 2007: -53.137.000

Jeg valgte å bruke driftsresultatet fordi det trolig sier mest opp mediedriften ettersom det var “Finansresultat” som dro mediebedriften i pluss begge de to årene.

Nå vet ikke jeg, men jeg vil tro at tallene for 2008 ikke var bedre, og at Dagbladet også rammes hardt i inneværende år.

Uansett hva detaljene sier, så er den overordnede tendensen for Dagbladet ganske klar. De sliter, selv om de er helt i tet på nettet.

Dagbladets styrker

Dagbladet for som regel kjeft uansett hva de gjør, og hvis de gjør noe bra blir det gjerne ignorert. Slik er det å være låst fast i en ond sirkel. Den må de ut av, men det blir ikke lett.

Her er Dagbladets gode kort:

  • Etablert merkevare
  • Etablert leserskare
  • Etablert distribusjon (avisstativ)
  • Ledende nettavis

Dagbladets største styrke er at de er en etablert merkevare, selv om de tilsynelatende har gjort alt de kan for å ødelegge den med fordummende forsider på papiravisen. De må snarest gjøre grep for å styrke merkevaren sin.

«Kvalitetstabloiden»

Alle som kjenner meg vet at jeg neppe kan beskrives som en tilhenger av tabloid innhold.

Jeg er en nerd uansett hva det er snakk om, enten det er data, film, tegneserier, rollespill, dataspill, økonomisk idehistorie, politikk eller journalistikk. Jeg liker å gå inn i faglige detaljdiskusjoner, og avskyr overfladisk kjendiseri og annet sensasjonspjatt.

Likevel skjønner jeg godt at Dagbladet og andre tabloide mediepublikasjoner ikke kan satse på en fremtid der de satser på å utelukkende tilfredsstille sånne som meg. De må favne bredere, og skal ha et tabloid særpreg.

Dagbladet bør kunne bli «kvalitetstabloiden», avisen og nettavisen som slår ekstra hardt og som går hardere tilverks enn resten av medie-Norge, men som redder seg inn med

Sterke schizofrene meninger

Dagbladet har alltid hatt “sterke meninger”, og kan fremstå som ganske schizofrene. Mange ler av det, og rakker litt ned på Dagbladet for det, men jeg synes det er en av deres store styrker.

Det er for eksempel beundringsverdig å se hvordan to kommentarer fra henholdsvis Gudleiv Forr i papiravisen og Eugene Brandal Laranblir stående mot hverandre. I Dagbladet er det høyt under taket, og alle får delta i de interne uenighetene:

Nå er det neppe noen tvil om hvem jeg holder med, og hvem jeg mener er på bærtur, men alt i alt er det en styrke at begge syn publiseres side ved side på DB.no.

Jeg beklager at dette blogginnlegget ble forsinket, og at det ikke engang ble ferdig. Hvis det er noen trøst, så kommer det mer om dette i tiden fremover. Kanskje allerede på slutten av denne uken. Pressens fagtidskrift, Journalisten.no, intervjuet meg om temaet, så det blir spennende å se hva de tar med og hvordan de vinkler saken. :-)

Hva skal pressen bli når den blir stor?

Jeg hadde en aha-opplevelse i forrige uke. Det gikk plutselig opp for meg hva som er medienes egentlige problem.

Problemet er ikke internett, nettaviser, forretningsmodeller eller nettjournalistikken. Problemet er at pressen ikke vet hva den vil.

Denne plutselige forståelsen forklarte med ett hvorfor mediene ikke klarer å ta de nødvendige grep for fremtiden, og jeg tror derfor at det er på tide å endre strategien litt.

Istedenfor å bruke tiden på å slå fast det opplagte til de som nekter å ta realitetene innover seg, er det bedre å ignorere de, og heller peke ut veien sammen med de som har lyst til å skape en ny og bedre journalistikk.

Spørsmålet er enkelt, men det har flere svar, og de må prioriteres:

Hva slags journalistikk vil du ha nå som ny teknologi har åpnet nye muligheter?

Jeg har en klar formening om hva jeg vil ha, og hvordan vi skal få det, men venter litt med å svare.

Det er forøvrig ikke latskap. Jeg driver med flere konkrete grep sammen med andre som vil bli til konkrete eksempler de nærmeste ukene.

Pressen vil bli mektigere, men ærligere.

Warhammer-turnering

Denne søndagen har jeg tatt ungene med på Warhammer-turnering, men de deltar ikke i konkurransen. De to yngste samler på små plast- og tinnfigurer som de kan male, og deretter spille med. Foreløpig nøyer de seg med å male, så får vi heller se om det blir litt spilling etterhvert.

Jeg holdt litt på med dette da jeg var tenåring, men er så talentløs i forhold til tegning, maling og andre kunstneriske uttrykk at jeg aldri kom helt i mål. Jeg synes uansett at det er en fin hobby for barn som spiller alt for mye dataspill. Det krever mye konsentrasjon å bli god til å male disse figurene, og det er gøy å se på når noen spiller med figurer de har lagt litt ekstra arbeid i.

Som vanlig er jeg med som fotograf for å øve meg litt, men jeg hadde ikke med et makroobjektiv, så det ble ikke så veldig bra. Uansett, her er bildene jeg tok:

Jeg trodde at jeg hadde husket alt, til og med en ICE-boks så jeg skulle få internett-tilgang mens jeg satt her, men det er alltid noe man glemmer. Denne gangen var det en USB-kabel for å overføre bildene. Det tar ikke så lang tid å kjøre hjem og hente de, men som teknologen jeg er, valgte jeg selvsagt å bruke teknologi til å løse problemet.

En rask Twitter-melding med forespørsel om noen kunne låne bort en USB-kabel, resulterte i et raskt svar. En kort biltur, og så hadde jeg kabelen jeg trengte.

Mobil + Bredbånd + Twitter + GPS + Menneske = Løsning

Teknologi løser aldri problemer av seg selv, men når teknologier brukes riktig av mennesker, klarer vi å løse det meste.

Ha en fortsatt god søndag!