Min nye jobb

Fredag hadde jeg min siste arbeidsdag i digi.no, og om en uke begynner jeg i min nye jobb som nettsjef i Teknisk Ukeblad.

digi.no og resten av publikasjonene i Aller Internett flytter til nye lokaler i sentrum i løpet av helgen, og det passet derfor godt å avslutte denne fredagen. Det ville rett og slett blitt meningsløst å bruke noen dager på å pakke ut ting og komme på plass, for så å avslutte og pakke sammen rett etterpå.

Inspirert av Anders Fagerhus, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om mine tanker rundt det å bytte jobb. Akkurat som meg, gikk han fra en jobb han likte godt til  en annen jobb han hadde veldig lyst på. Slikt gir en rar følelse i kroppen, selv om det er både selvvalgt og noe positivt.

Dessuten gir det ingen mulighet til å spille Dead Kennedys coverversjon av den legendariske låten “Take this job and shove it” på full guffe, for så å dra ned buksa, flekke ræva og marsjere triumferende ut. Kanskje jeg avslører mitt syke sinn når jeg forteller at det hadde vært morsomt? Uansett, jeg må nok vente på en bedre mulighet for jeg har rett og slett trivdes svært godt i digi.no.

Det høres sikkert veldig egoistisk ut, men i mine egne øyne var jeg digi. Jeg tok det personlig når vi tabbet oss ut, jeg ble forbannet når konkurrentene var bedre enn oss og jeg forsvarte oss når noen kom med det jeg følte var feilaktig eller urettferdig kritikk. Selv i dag, etter å ha sluttet, har jeg vært innom noen blogger og kommentert ting som har vært relevant i forhold til digi.no.

Min siste arbeidsdag ble avsluttet med en fest, ettersom det var selskapets siste dag i det gamle kontorlokalet i Mølleparken. Det ble en verdig og god avslutning, og en bekreftelse på hvor godt jeg trivdes med mine kolleger både i redaksjonen og i resten av selskapet. Festen må nok også ta sin del av skylden for at jeg ikke fikk ferdigstilt min siste artikkel, den siste episoden av digi-TV som jeg er med på. Jeg måtte derfor skrive den i dag morges… (klokken 14:50).

Noen har uttrykt sin store overaskelse over at jeg slutter så plutselig, men det har ikke gått så fort. Internt har det vært kjent, og jeg har etter beste evne forsøkt å tømme min hjerne og gi mine kolleger alt av mine tanker, ideer og meninger om fremtiden til digi.no. Det blir selvsagt helt opp til de hva de velger å ignorere, hva de bygger videre på og hva de selv har av tanker om digi’s  fremtid. Jeg tror uansett at det blir bra. Det er tross alt en gjeng med entusiaster som har lang erfaring og stort pågangsmot, som aldri har vært redd for å si meg i mot og snakke meg til fornuft.

Jeg lot være å skrive hvor jeg skulle begynne da jeg skrev min “takk for meg”-kommentar på  digi.no. I utgangspunktet var det fordi jeg følte at jeg burde fortelle at jeg sluttet, samtidig som jeg ikke hadde lyst til å “reklamere” for min nye arbeidsplass på digi.no. Teknisk Ukeblad og digi.no er delvis konkurrenter, ettersom Teknisk Ukeblad har IT som en av sine satsningsområder. Heldigvis for meg i denne overgangsfasen er de ikke intense direkte konkurrenter, og det gjør det også litt lettere at jeg ikke går til samme stilling i Teknisk Ukeblad. Når det er sagt, er det ingen tvil om det trolig blir mer konkurranse også på IT-området etterhvert. Den tid, den sorg.

Mitt opprinnelige argument for ikke å opplyse om hvor jeg skulle begynne var ærlig nok, men da jeg så hvor stor nysgjerrigheten ble blant venner (og andre?) som kontaktet meg, våknet ertekroken i meg. Det var flere som ringte meg opp, og jeg benyttet anledningen til å presse de til å prøve seg som journalist med en vrang kilde som ikke ville si noe. Kanskje fikk de noe å tenke på til neste gang en journalist ringer de opp for å få svar? Uansett, alle fikk svar. Det var jo ikke hemmelig informasjon, og på lørdag la jeg den også inn i Journalistens jobbspalte Mediefolk (Kjekk tjeneste. Både digi.noog TU.no bør ha tilsvarende tjeneste for sine bransjer).

I Teknisk Ukeblad blir jeg såkalt nettsjef. Det er en litt vag tittel, og det tror jeg er fornuftig. Jobben min vil trolig variere ganske mye i forskjellige perioder, og for å holde litt orden på den for min egen del beskriver jeg den som en blanding av stillinger som utviklingsleder, medieutvikler, forretningsutvikler, prosjektleder, community manager (vanskelig å finne et godt norsk ord) og nettredaktør.

Sistnevnte betyr ikke at jeg blir sittende med det dagligeredaksjonelle nyhetsansvaret. Teknisk Ukeblad har Tormod Haugstad som nyhetsredaktør, og han vil ha nyhetsansvaret også på nett. Haugstad har fått noen imponerende skussmål fra mediefolk jeg har snakket med, og jeg gleder meg til tappe litt av hans kunnskaper og erfaringer. Mitt redaksjonelle bidrag vil gå mer på å påvirke måten journalistene jobber på nett, og på hvordan vi utnytter nettets journalistiske potensiale gjennom nye nettjenester og dialog med leserne. Jeg kommer nok også til å skrive endel kommentarer, samt jobbe som journalist når vi prøver ut nye journalistiske metoder og verktøy.

Dette er forøvrig en av mine (mange) store kjepphester i forhold til fremtidens nettmedier. Alle nettaviser vet at de må lage nye tjenester for å stå i mot konkurransen fra nye aktører som Google, Digg, Facebook og mange andre. Det få har forstått, er at de etablerte mediene er sjanseløse hvis de lager nettjenester som står helt på egne ben.

Schibsted kunne for eksempel ikke lykkes med å utfordre Google med Sesam. Lille Schibsted’s lille Sesam fra lille Norge ble rett og slett for liten til å utfordre en teknisk gigant som er tilstede i så og si hele verden. Samtidig er Googles norske utgave av Google News fortsatt en flopp. I motsetning til i USA, får de aller fleste norske nettaviser mesteparten av sin trafikk direkte fra sin egen forside. Google-trafikken er viktig, men er langt fra å være viktigst.

Mange fremtredende mediefolk både i Norge og internasjonalt har uttrykt sin frykt for journalistikkens fremtid som en følge av nye ikke-redasjonelle tjenesters fremgang som i deres øyne skjer på bekostning av redaksjonelle produkter. De som har lest min blogg en stund, vet at jeg ikke er enig med disse pessimistene, og jeg vil trekke frem et gammelt sitat fra en tegneserie i det gamle databladet Commodore User som jeg mener er veldig illustrerende for situasjonen:

I have seen the future, and it was dark!

Litt dystert, omtrent som om mediepessimistene skulle sagt det selv, men sitatet fortsetter:

… but then I took of my sunshades.

Eller som andre har sagt det:

The future is so bright, I gotta wear shades!

Jeg mener nøkkelen til medienes fremtidige suksess er å koble god gammel kvalitetsjournalistikk med nye nettjenester, og å gjøre de i samarbeid med lesere og såkalte borgerjournalister. Denne kombinasjonen må til for å gi journalistikken nok “leverage” til å hamle opp med automatiserte og “crowdsourcede” tjenester fra internasjonale giganter. Jeg begynte så vidt på dette i digi.no, men der var det bare biprosjekt ved siden av den rent redaksjonelle jobben. I Teknisk Ukeblad håper jeg på å ta dette et skritt videre.

Noen lesere (og kanskje også min fremtidige sjef Tommy Rudihagen) reagerer kanskje på at jeg så åpenlyst forteller om tanker og ideer som konkurrenter kan kopiere. Jeg har en litt annen filosofi. Det er bare en fordel å lufte ideer på forhånd. Man kan få nyttige innspill, og man forbereder lesere, kilder og andre på hva fremtiden vil bringe. Det er nemlig en kjent sak at folk flest er redd for nye ting, og at nye produkter, løsninger og ideer ikke bør gå for langt frem for fort. Folk foretrekker små inkrementelle skritt, og selv om de i etterpåklokskapens klare lys lovpriser nye radikale ideer så har de som regel  brukt lang tid på å ta de innover seg. Mange journalisters angst for internett er bare ett av veldig mange eksempler. Dessuten er det ikke snakk om å fortelle alt, og heller ikke noe som er sensitivt.

Når det gjelder konkrete nye tiltak i Teknisk Ukeblad har jeg heller ikke tenkt til å sin noe. Ikke fordi det i seg selv er så hemmelig, men fordi jeg først må få Teknisk Ukeblad inn i blodomløpet mitt.

Jeg har vært innom Teknisk Ukeblad et par ganger for å forberede meg litt på den nye jobben, og jeg har også brukt endel tid på å lese gjennom flest mulig av de 44 utgavene som kom i fjor, samt de 5 utgavene av det separate bladet Forbrukerteknologi. I tillegg har jeg selvsagt også brukt mye tid på å lese TU.no, på å sjekke diverse statistikker, systemene de bruker og på å teste tjenestene de (snart “vi”) har på nettsidene. Jeg kjenner flere av IT-journalistene fra før av, og jeg har fått hilst på flere av de andre som jeg foreløpig bare kjenner gjennom deres byline.

Denne gjennomgangen har vært veldig oppløftende, og har styrket troen på at jeg går til en veldig spennende jobb. Jeg ser at det blir endel utfordringer, men fundamentet er bunnsolid. Dessuten virker det som en lystig gjeng. Teknisk Ukeblad’s “grand old man”, Odd Richard Valmot, har allerede rukket å “mobbe” meg to ganger på to besøk til tilhørernes høye latter. Det lover bra. Han er forøvrig like fanatisk opptatt av første verdenskrig som min forrige sjef, Einar Ryvarden, er av andre verdenskrig. Jeg må nok lese meg litt opp på krigshistorie for å henge med i diskusjonene. På den annen side har jeg nylig lest meg opp på krigsstrategi, ved å lese On War fra 1832 av den preusiske generalen Carl von Clausewitz på mobilen min.

En av mine gamle klassekamerater fra Valler Videregående, Arne Pihl Bordi, stilte et spørsmål på Twitter, som jeg føler det er naturlig å svare på spesielt ettersom han er VVS-ingeniør og dermed en leser som ikke er fra “min” IT-bransje:

Har vi i ingeniørstanden noe spennende i vente? Har du noen “programerklæring”? 

I utgangspunktet har jeg egentlig ikke det, ettersom jeg ønsker å lære mest mulig av de som jobber der først, slik at det vi gjør bygger videre på det som er bra. Hvis jeg likevel skal gjøre et forsøk, så vil jeg si følgende:

Teknologene skapte kunnskapssamfunnet, og kunnskapsnasjonen Norge trenger et stort nyhetsnettsted med fokus på teknologi, politikk og næringsliv.

Jeg tror Teknisk Ukeblad har potensialet til å bli det nettstedet, og det er derfor jeg tok jobben.

Twingly på digi.no

Endelig har vi fått på plass Twingly.

Jeg har lenge ønsket meg en trackback-løsning på samme måte som bloggosfæren har det, men dessverre er det ikke så utbredt med denne funksjonaliteten i “vanlige” publiseringsløsninger. 

I digi.no er vi veldig opptatt av nettdebatten, og vi mener den tilfører mye bra selv om den er både anonym og uten forhåndsredigering. Vi leser alle debattinnlegg, og vi forsøker å svare på spørsmål og kritikk.

Problemet med en nettdebatt som bare foregår i forumet under artikkelen, er at den ikke inkluderer alle. Det er dumt, ettersom det ofte vil foregå interessante diskusjoner også andre steder. Ved hjelp av trackbacks, eller Twingly, kan vi krysse diskusjonene slik at de kan foregå flere steder, og likevel være tilgjengelig fra der de startet.

Jeg mener at mediene må åpne mer for debatt, både på egne nettaviser og i  en utvidet trackback-sfære, hvis mediene skal holde seg relevante. Enten vi liker det eller ikke, så er det slutt på tiden da vi journalister fullt og helt kan bestemme agendaen uten å ta hensyn til andre. For noen er dette skremmende, for oss andre er det frigjørende.

Vi er på ingen måte først ute med Twingly-støtte, men vi er langtfra de siste. Som jeg skrev i et tidligere blogginnlegg, tror jeg at trackbacks og/eller Twingly kan være løsningen på en av nettjournalistikkens største problemer: Siteringsvegring.

Dersom norske nettaviser hadde impelmentert en form for trackbacks for å lenke tilbake til alle som siterer med lenke, så tror jeg vi ville fått bedre journalistikk. Det ville gitt mer trafikk til de som gjør god egenjournalistikk, og det ville belønnet de som siterte på en hederlig måte.

Det får komme senere. Nå er jeg ihvertfall godt fornøyd med at vi har meldt oss inn i bloggosfæren, og at vi forhåpentligvis bidrar til at gode IT-bloggere får økt oppmerksomhet. Det vil også gjøre oss til et bedre og mer interessant nyhetsnettsted.

Et eksempel som jeg har lyst til å trekke frem, er hvis en bedrift som vi omtaler har en bedriftsblogg. Hvis vi for eksempel skriver en kritisk artikkel om denne bedriften, kan de skrive et blogginnlegg der de tar til motmæle og utdyper sin argumentasjon utover det vi velger å ta med i tilsvaret. Så ser den andre parten vi har omtalt at motparten kommer med flere innspill, og som en følge av de velger de også å skrive et blogginnlegg der de utdyper sitt argument. I tillegg kan det være andre lesere som har interessante innspill.

Leserne får da muligheten til å få mer detaljer, og vi får muligheten til å følge opp på en ny og mer dyptgående måte. I slike scenarioer utfylles journalistikken på en positiv måte av aktørene og tilskuerne, samtidig som journalisten fortsetter å gjøre sine redaksjonelle valg. Sluttresultatet blir mer detaljer, flere synspunkter, flere kilder og mer rederlig journalistikk.

En kur for siteringsvegring

Hederlige journalister har et problem. Jo flinkere de er til å sitere, jo lettere beskyldes de for “bare” å bedrive sitatjournalistikk. Det er tragisk, det fører til gjerrig siteringspraksis og det truer nettavisenes eksistens.

Som jeg har nevt i tidligere innlegg her på bloggen er problemet ekstra stort for nettaviser. En sitathenvisning kan lett skjules i en tekst for de som vil, og det er det nok fortsatt mange som vil, men en lenket sitathenvisning skiller seg som regel ganske godt ut fra teksten. Dessuten er en sitatlenke en måte å sende leseren ut av din side og over til en annen. Det kan til og med være en konkurrent, og det er det ikke mange nettaviser som er så begeistret for å gjøre.

Heldigvis er dette en holdning som er på defensiven. Dagbladet.no bør nok en gang trekkes frem for å ha vært langt fremme og tidlig ute med å lenke, og etterhvert har det blitt flere. I digi.no har vi lenket litt sporadisk frem til sommeren i fjor, og konsekvent etter det. Erfaringene er utelukkende positive og jeg kan ikke se på statistikken vår at vi har tapt noe som helst på det.

Dessverre har vi heller ikke vunnet noe på det, og det er der problemet for videre utbredelse av praksisen ligger. Nettavisene som er flinke til å lenke til kilder får ikke betalt for det. Det gjør flinke bloggere. WordPress og flere andre bloggesystemer har noe som heter trackbacks (jada, jeg vet at de fleste bloggere vet hva det er, men det er noen andre som av og til forviller seg inn på denne bloggen).

Kort forklart er trackbacks et system som gjør at det legges igjen en kommentar med lenke tilbake når man lenker til en artikkel på en annen blogg. Det betyr at man får “betalt” av den man siterer, eventuelt omtaler. Denne betalingen kommer både i form av Google Juice (økt “troverdighet” hos Google) og i form av lesere som følger lenken til din blogg.

Vi nettaviser har skjønt at dette er viktig, men det har ikke våre leverandører av publiseringssystemer. Dermed står døren åpen for svenske Twingly som kan selge en trackback-tjeneste til nettavisene slik at vi kan lokke bloggere til å lenke til oss. Foreløpig er det ikke så mange norske nettaviser som bruker det, men Dagbladet var tidlig ute og VG fulgte på litt senere. digi.no og vår søsterpublikasjon DinSide er i farta, men vi er litt forsinket med å få det på plass.

Problemet med Twingly er at det bare er mellom nettavis og blogg, og problemet med trackbacks er at det i praksis bare er mellom blogger. Vi trenger å få på plass det samme systemet direkte mellom de norske nettavisene.

Dersom alle norske nettaviser hadde implementert trackbacks eller en form for Twingly på tvers av hverandre, så ville problemet med gjerrig sitering trolig forsvunnet i løpet av kort tid. Det ville gjort det mer lønnsomt å investere i kvalitetsjournalistikk, som for eksempel tyngre gravesaker fordi de beste egenskaene ville blitt lenket til av alle.

Det ville trolig også ført til at selv de som jobber frem sin egen sak også tok seg bryderiet med å lenke til en konkurrent som har en nyttig tilleggsopplysning. Og når NTB sender ut en av sine mange sitatsaker, så ville nettavisene som bruker de sakene krevd å få med lenker til alle relevante kilder. Slik det er i dag, er det litt tilfeldig hvem NTB siterer i en sak. Det vil si, det er “tilfeldig” i favør av gamle etablerte papiraviser.

Jeg har stor tro på et slikt system, men det er noen åpenbare fallgruber. Trackbacks tiltrekker spammere, og selv om løsninger som Akismet håndterer den værste stormen, er det fortsatt nok å ta tak i for enhver som administrerer en blogg. Twingly-horer er et annet problem. Selv om Twingly håndterer spam som en del av tjenesten de leverer, så kan det være frustrerende med alle parasittbloggerne som hiver seg på enhver sak for å få litt trafikk. Dette problemet forsvinner nok ikke, men det er håndterbart.

Sannsynligvis vil det fungere best med et slikt system hvis man skiller mellom nettaviser og blogger. Det er et litt kunstig skille, og det bryter litt med mine egne meninger om hvor godt egnet bloggesystemer er som publiseringssystemer også for nettaviser, men skillet er nødvendig for å hindre at relativt få nettaviser drukner i mengden av små private blogger. Spørsmålet er hvor man skal sette grensen. Det kan for eksempel være å si at nettavisens som minstekrav må erklære at de følger både redaktørplakaten og Vær Varsom Plakaten.

Hvem vil tape og vinne dersom et slikt system blir gjennomført?

De største nettavisene vil tjene på det fordi de fortsetter å være forsiden/portalen for det som skjer av allmenne nyheter. Nisjenettstedene vil tjene på det fordi de i utgangspunktet er mindre kjent, og fordi de vil tiltrekke nye lesere når de har dybdestoff som får lenke fra en mer allmenn nasjonal nettavis som ikke kan besitte den kompetansen på samme måte. Lokale nettaviser vil tjene på det, fordi de vil få økt trafikk når det skjer noe som de kan dekke på en bedre måte med sin lokale tilstedeværelse og sin lokale ekspertise.

Taperne er de som ikke tilfører noe særlig av merverdi for leserne. Lesere gidder ikke å følge lenker til nettaviser som gang på gang ikke har noe mer å bidra med enn at de siterer en kilde. Dermed kan de økonomiske spillereglene forandres fra å favorisere parasittene som ikke gjør noenegenjournalistikk, til de som investerer litt av sin tid og kompetanse.

Saueflokkjournalistikken vil også få seg en knekk. Det vil ikke lengre nytte å følge i fotsporene og skrive de samme sakene med de samme spørsmålene til de samme kildene. Dette har blitt bedre nå, men for ikke lenge siden var det en utbredt praksis blant noen store papiraviser å gjøre slike intervjuer en uke etter oss i digi.no. Jeg kan vedde ganske mye  på at mange andre journalister har opplevd det samme.

Viktigst av alt, er at leserne våre vil komme vinnende ut av en slik løsning. De vil få bedre saker, og nyhetsjunkiene vil slippe å lese samme sak i hver eneste nettleser de leser.

Mitt nye TV-program

Jeg har tenkt på det en stund, og selv om jeg ennå ikke har funnet noe fornuftig navn, bestemte jeg meg for at idag var dagen for å lansere programmet.

I korte trekk dreier det seg om et medieprogram der jeg tenkte å ta for meg aktuelle medietemaer på det som forhåpentligvis er en morsom måte.

I første episode tar jeg for meg medienes selvopptatthet, og jeg har også en eksklusiv nyhet som ikke er kjent andre steder.

Temaer til nye episoder er notert, men vi får se hvordan det går.

Episoden er lagt ut på YouTube og innholdet er lisensiert under en Creative Commons By Attribution Non-Commercial klausul. Det betyr at hvem som helst kan bruke den til hva de vil så lenge de ikke driver kommersielt. Hva som er kommersielt er ofte et åpent spørsmål, men i dette tilfellet dreier det seg mest om ikke å drite seg alt for mye ut. Jeg tillater derfor det meste. Bare spør, så får du nok ja.

Sitatsjekk er for pingler

Hvis det finnes en “PR for Dummies” (og det gjorde det selvsagt), så står det sannsynligvis allerede på første side i første kapitell en setning der det står “Krev sitatsjekk”. Det er en vedtatt sannhet og standardrådet fra alle PR-folk, og som alle andre standardråd er det et dårlig råd.

Sitater er en av bærebjelkene i journalistikken, og saker med direkte sitater er som regel mye bedre enn saker uten. Et sitat tillegges vedkommende som er intervjuet slik at det kommer klart frem hva som ble uttalt.

Sitatregler og rettigheter

I Norge er det ikke et krav om at sitatet er ordrett, men at det gir korrekt mening. Det siteres med det som kalles en talestrek, en lang bindestrek, på starten av setningen. Slik er det ikke i blant annet USA. Der skal sitatet være helt ordrett, og det skrives i anførselstegn. De fleste har sikkert sett amerikanske TV-nyheter, for eksempel på CNN, og der sier de ofte “and I quoute:” for så å avslutte med “unqoute”.

I Vær Varsom Plakaten punkt 3.7 finner vi den norske regelen for sitering:

Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser. Direkte sitater skal gjengis presist.

Den første setningen gjør det klart hvordan vi må presentere hva vedkommende har sagt, uavhengig av om vi skriver det som et direkte sitat eller ikke. Hvis vi for eksempel skriver “Trond Giske mener at papiravisene bør dø snarest” (ønsketenkning fra en som mener papiravisene må dø hvis journalistikken som fag skal overleve de kommende utfordringene), så må vi ha dekning for det selv om han ikke ordrett sa “papiravisene bør dø snarest”.

Den andre setningen i paragrafen kan tolkes som at det skal gjengis 100 prosent ordrett, men det er ikke tilfelle, noe som kanskje kan høres rart ut. Det er det ikke, det er faktisk en god ting. Når man skriver ordrett ned hva folk har sagt, slås man av hvor mye usammenhengende babling som kommer ut av norske eksperter, politikere og andre forståsegpåere. Hvis vi konsekvent hadde skrevet ned sitatene ordrett slik de ble uttalt, så ville nesten ethvert intervjuobjekt fremstått som en komplett idiot. Feil syntaks, dårlig språk og setninger som ikke fullføres er regelen og ikke unntaket.

Ekstra ille er det i bransjen min, IT-bransjen. Her blandes norsk og engelsk om hverandre på en måte som får The Julekalender til å fremstå som et av Hamsuns verk. Noen ganger stopper jeg opp for å telle antall norske og engelske ord i et sitat, bare for å se at det ligger rundt 50/50. Dette var forøvrig bakgrunnen for at vi lagde et langt innslag om det norske IT-språket på digi-TV.

Språklige feil retter vi i sitatene vi bruker i teksten. Dette åpner for misbruk, og jeg kan ikke stikke under en stol at det dessverre skjer. Radio- og TV-journalister irriterer seg ofte over oss skrivende journalister og de friheter som noen av oss tar. De er avhengig av “soundbytes”, og da nytter det ikke å jukse på intervjusekvenser som dette:

– Nekter du for å ha gjort noe galt?

– Ja

Noen journalister skriver dette om til:

– Jeg har ikke gjort noe galt.

Dette er jeg veldig negativ til, men det er faktisk mulig å gjøre fordi det meningsmessig er korrekt.

Ingen liker å bli feilsitert, og mange har blitt det så jeg skjønner godt at rådet har fått vokse seg frem og blitt en vedtatt sannhet blant mange kommunikasjonseksperter. Det er ille å få sitt sitat smurt ut på forsiden til en papiravis sammen med et bilde hvis det er en feilsitering eller tatt ut av sin sammenheng. En kynisk eller uvitende journalist kan skape skikkelig rabalder og problemer for den som blir feilsitert.

Unødvendige sitatsjekker

For meg som journalist og redaktør i en nettavis er dette kravet i ferd med å eskalere til å faktisk bli et problem. Så og si alle krever sitatsjekk uansett hva slags sak det er snakk om.

En av mine journalister var på en pressekonferanse der vedkommende krevde sitatsjekk. Journalissten var ganske fersk i faget, og tok det derfor ikke opp på pressekonferansen, men da jeg fikk høre det var beskjeden ganske klar: “Ikke faen!” Vedkommende ringte dessverre ikke for å klage. Isåfall ville han fått en skyllebøtte på et volum som arbeidstilsynet ville reagert på.

Dette var et ekstremt tilfelle, men jeg opplever det samme fra de aller fleste kommunikasjonsfolk som forsøker å “selge inn” inn en gladsak til oss. Først vil de ha pressedekning, og hvis vi synes det er interessant krever de å sjekke hva vi skriver. Sorry, den går ikke.

Andre ganger ringer vi for å høre hvordan det går med selskaper eller personer. Det er ofte positivt vinklede saker, men likefult kommer kravet om sitatsjekk. Verst er dette i offentlig sektor. De krever både sitatsjekk, samt at vi går gjennom kommunikasjonsavdelingen på tross av at vi har kontaktet de for å hente ut statistikk og tilhørende sitater hver måned i over fem år. Det å kreve sitatsjekk har blitt en rigid regel som er fullstendig frikoblet fra sunn fornuft.

Hvis dette tullet med å kreve sitatsjekk uansett hva det dreier seg om ikke stoppes snart, så kommer pendelen til å snu med en rekyl som man bare kan oppleve på gamle kanoner. Det har gått så langt at jeg er på nippet til å innføre et prinsipp om ikke å gi kilder denne muligheten. Jeg er ikke der helt ennå, og mange tror sikkert at jeg i såfall vil bryte med pressereglene i Vær Varsom Plakaten. Det er ikke tilfelle.

Siteringsregler og rettigheter

Mange kilder, og spesielt gamle kommunikasjonssjefer som var papirjournalist i forrige årtusen, tror at de kan kreve å få slette eller justere uheldige sitater. Det kan de IKKE. Vær Varsom Plakatens punk 3.8 er ganske klar på dette:

Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale.

Ordet “bør” kan i denne sammenheng ses på omtrent som ordet brukes i  grunnlovens paragraf 100: “Ytringsfrihed bør finde Sted.” Det betyr at retten til å få endret uttalelser i ettertid begrenses til korrigeringer av faktiske feil. Dette er en forskjell fra tidligere utgaver av Vær Varsom Plakaten. Tidligere kunne politikere gå gjennom sitatene og slette de som de i ettertid skjønte at falt uheldig ut. Det resulterte i tamme artikler, og tannløse politikere.

Problemet med sitatsjekk på absolutt alt er at det spiser opp mye av tiden til journalistene, og at det forsinker saker som med fordel kan publiseres fortløpende i en nettbasert verden. Mange vil sikkert mene at det ikke gjør noe, og at kvaliteten blir bedre av å vente litt, men det er ikke tilfelle. Det er ingen grunn til at en sak blir bedre av at journalister må sitte og vente på kildene. Saker blir bedre av at man bruker mer tid på selve arbeidet med de.

Nettjournalister må være mer effektive enn hva gamle papirjournalister har møtt av krav. Det er en utfordring, men ingen krise. Det er bare å prioritere riktig, og å være effektiv på de rette stedene. Ved å være effektiv på de “vanlige” sakene frigjør man tid og ressurser til de store gode gravesakene. Hvis man bruker for mye tid på små relevante, men ikke så kontroversielle saker, så får man ikke nok tid til å gjøre en skikkelig innsats på de mer krevende storsakene.

Hvis målet er å bremse og sabotere journalistens sak, så er sitatsjekk en fin metode. Mange prøver seg på den, og mange slipper dessverre unna med det.  Vi pleier defor å si at vi publiserer om en halvtime/time hvis vi ikke hører noe.

Dessuten spiller det ingen rolle. Som skruppelløs journalist kan jeg utforme artikkelen akkurat som jeg vil, uavhengig av sitatene. Kilder som slår seg vrange kan siteres med bare positive sitater, men likevel settes i et ekstremt dårlig lys. Alt som trengs, er å skrive spørsmålene inn i saken, og så vil det tydelig skinne igjennom hva kilden prøver seg på av bortforklaringer når de rosenrøde sitatene kommer i litt varierende utgaver på forskjellige spørsmål 10-20 ganger gjennom artikkelen.

Dette knepet har jeg heldigvis bare måtte ty til en eneste gang, og da jeg fikk en skikkelig hissig kommunikasjonsdirektør på tråden. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor godt det føltes å bruke samme taktikk tilbake. Jeg svarte bare positive tomme svar på all kritikk, og tilbød vedkommende å komme fullstendig til ordet i ny artikkel eller i en kronikk. Det gjorde hun selvsagt ikke, for hun skjønte hvor på bærtur hun og firmaet faktisk var med sitt ståsted i denne saken.

Når skal du be om sitatsjekk?

Aldri, hvis det var opp til meg, men jeg anerkjenner at fra kildens ståsted er det noen ganger lurt å gjøre det. Jeg skal derfor leke litt kommunikasjonsrådgiver, og gi noen tips og retningslinjer for når det kan være fornuftig å be om sitatsjekk:

  • Hvis det er en papiravis
  • Hvis det er kompliserte detaljer
  • Hvis det er et sensitivt emne som lett kan misforstås
  • Hvis du skjønner at du er sakens “bad guy”
  • Hvis journalisten har feilsitert tidligere
  • Hvis journalisten fremstår som inkompetent

Papiraviser trykkes bare en gang, og det er ingen mulighet for å korrigere innholdet før dagen etter – og selv det er vanskelig. Det gjør at løpet er kjørt hvis du er feilsitert, og det er vel herfra det unisone kravet og rådet om å kreve sitatsjekk uansett, stammer fra. Denne virkeligheten gjelder ikke i nettaviser, for her har kilden alle muligheter til å ta til motmæle:

  • Krev retting umiddelbart ved åpenbare feil
  • Skriv debattinnlegg og fortell leserne at journalisten har gjort en feil
  • Ta kontakt med en konkurrerende redaksjon og gi dem den korrekte utgaven
  • Skriv et blogginnlegg der du beskriver feilen journalisten har gjort

Som de fleste ser, er en nettjournalist som har gjort feil sjanseløs. Det nytter ikke å gjemme seg. 

Dessverre er det mange som prøver seg uten ekte grunn, men i de tilfellene får journalisten og redaktøren ha ryggrad nok til å stå i mot. Jeg har ofte måtte svare på slik kritikk i vårt debattforum. Det er ubehaglig, men nødvendig. Uansett får kilden komme til ordet med sitt syn i sin helhet.

I noen tilfeller er temaet så komplekst at det er vanskelig å holde tunga rett. Det kan for eksempel være en avansert gjennomgang av juridiske spissfindligheter, eller tekniske løsninger som er vanskelig å forstå. I slike tilfeller er det som regel journalisten som tar til ordet for en sitatsjekk for ikke å dumme seg ut overfor leserne.

Sensitive emner finnes det mange av, og misforståelser er det enda flere av. Som regel vet man ikke dette før i ettertid, men i noen saker har man en god indikasjon på forhånd. Det kan for eksempel være en kilde som ønsker å uttale nyanser te meninger om midtøsten-konflikten (hvis det finnes slike kilder).

Det viktigste argumentet for når du skal kreve sitatsjekk er når du skjønner at du er sakens “bad guy”. Dessverre er det slik at mange journalister har saken klar i hodet før de ringer, og jeg har til og med vært på journalistkurs der en foredragsholder sa at man skal ha det før man tar kontakt. Jeg foretrekker å ha teamet, og ikke saken i hodet når jeg ringer, men det er nok ikke så vanlig som det burde være. Krev sitatsjekk, men husk at du bare kan korrigere faktiske feil i sitatene.

Journalister med en dårlig historikk fortjener en ekstra strafferunde. Det er vel ikke mer å si om det.

Den siste begrunnelsen er kanskje en av grunnene til at jeg som journalist blir litt irritert hver gang en kilde på død og liv krever sitatsjekk. Det er som å høre kilden insinuere at jeg er en komplett idiot som ikke skjønner noe som helst. Noen ganger er det likevel på sin plass å sende dette signalet tilbake. Bare pass på at du vet at du gjør det, når du ber om det uten at de andre grunnene tydelig er tilstede.

Kommunikasjonspingler

Journalister og redaktører er som regel elendige når de selv blir intervjuet. “Ingen kommentar” blir som regel flittig brukt, og det er omtrent som å si: “jeg er en kommunikasjonspingle”. Dette gjør det litt vanskeligere å kreve litt mer mot i brøstet av kildene, men jeg gjør det likevel.

Jeg har selv vært på kommunikasjonskurs for “å lære å kreve sitatsjekk”. Jarle Aabø er utvilsomt dyktig, og det var et veldig lærerikt kurs, men han skjønner ikke internett. Jeg gadd ikke å diskutere det hver gang han gjentok “krev sitatsjekk, uansett”, eller da han langet ut mot nettdebatter, fordi han var innleid for å lære oss ikke for å kjøre Monty Python-sketsjen “I came here for an argument“.

På kurset fikk jeg gleden av å bli “grillet på Dagsrevyen”. Jeg fikk i oppdrag å forsvare DinSide i forbindelse med at Nokia truet med millionsøksmål i forbindelse med en mobiltest som endte i total slakt. Sannsnynligheten for at Nokia ville gjort noe slikt er tilnærmet null,  men det var en god øvelse. Dessuten får man ikke sitatsjekk på TV.

Jeg fikk cirka 20 minutter på å forberede meg. Den tiden brukte jeg ikke på  å finne frem tomme fraser eller andre unnskyldninger. Jeg tok isteden turen ned til redaksjonen som står for testene for å høre hvordan de utførte dem, og for å inneha mest mulig kunnskap om situasjonen før Aabø og kameramannen kjørte mikrofonen og kameraet tett opp i trynet mitt. Han fyrte løs, og det var særdeles ubehagelig, men jeg klarte meg godt. Jeg hadde ingen tomme fraser, men gikk aggressivt til verks med argumenter som om jeg skulle vært i en hvilken som helst diskusjon. Det resulterte i at jeg var den eneste på kurset som ikke ble vippet av pinnen. Tilbakemeldingen var da også at jeg trolig ville fått med mesteparten av mine argumenter i et eventuelt innslag, ettersom det var gode soundbytes hele veien.

Poenget er at kommunikasjonsrådgiverne er for defensive. Standardrådet om å alltid kreve sitatrett gjør bedriftsledere og andre interessante kilder til kommunikasjonspingler. De blir så redde for pressen, at de kommer på defensiven. Det er ikke bra, verken for bedriften, lederen, pressen eller leserne/seerne. Jo mer profesjonell kommunikasjonen blir, jo mer amatørmessig fremstår den.

Gode kommunikatører kommuniserer. Oi, den var sikkert vanskelig. Vi tar den en gang til: Gode kommunikatører kommuniserer.

De bruker ikke tiden på å stoppe kommunikasjonen eller på flisespikking. De stiller godt forberedt og sier det de ønsker å si. Av og til bommer de litt, men det tåler de godt. Ingen statsråd har måtte gå på grunn av en feilsitering. Det har heller ingen bedriftsleder gjort. Ja, i noen tilfeller har det vært nødvendig med en ryddejobb etterpå, men det er en mulighet – ikke en trussel.

Jeg pleier å si at den beste anledningen du får til å skryte av deg selv eller bedriften din, er når du mottar kritikk. Hvis du uoppfordret forteller verden hvor flink du er, vil de fleste reagere negativt. Hvis du gjør det som svar på kritikk, vil alle utenom dine direkte fiender reagere positivt. Det gjelder spesielt i tilfeller der du er feilsitert. Da får noen et feilinntrykk av deg eller din bedrift, og så får du en mulighet til å fortelle at det ikke er tilfelle, samt å vise hvor flink du i virkeligheten er.

Unntaket er selvsagt redaksjoner som ikke slipper deg til. Nettaviser står sjeldent på den listen, men det gjør mange papiraviser.

Selv om jeg er negativ til den overdrevne bruken av sitatsjekk, er det ingen grunn til å være redd hvis du kommer i kontakt med meg eller en av mine journalister. Vi er alltid ute etter en god sak, men det er ikke det samme som vi er ute etter å ta deg. Som regel er vi bare ute etter informasjon. Svar på spørsmålene du kan svare på, og henvis oss videre hvis du ikke kan svare.

Etterpå sjekker du hva vi skriver, og hvis noe er galt tar du direkte kontakt med oss. Vi må rette feil for ikke å ødelegge vår troverdighet. 

Dropp sitatsjekken, det er bare for kommunikasjonspingler. Ekte kommunikatører kommuniserer.