Tøff kamp for Conan

Conan har aldri møtt sin overmann i kamp, men akkurat som med USA så knekkes han av finanskrise.

Å være på tilbud til 49 kroner FØR jul er ikke et godt tegn. Smart Club er tydeligvis desperat etter å bli kvitt barbaren.

Funcom får nok litt å henge fingrene i neste år. Det er synd. Norge, den norske IT-bransjen og norsk kultur trenger et sterkt norsk spillselskap.

Jeg har behold mitt abonnement og skal plukke frem spillet igjen i juleferien. Selv barbarkonger som Conan trenger allierte i kampen mot den onde og mektige finanskrise.

Verdiløse menn

Henrik Ibsen, Johan Halvorsen, Wenche Foss og Per Abel står på sokkel utenfor ærverdige Nationaltheatret. Med Bjørnstjerne Bjørnsons sønn som første teatersjef, og en lang rekke med klassiske teaterforestillinger helt siden åpningen i 1899, er dette den norske finkulturens hovedkvarter.

Christopher Nielsen fikk derfor nei til å sette opp sin rocka dop-musikal på Nationaltheatrets hovedscene. Han måtte nøye seg med Torshovteatret, men markedskreftene snakket et språk finkulturen forstår.

Publikum samler seg på plassen utenfor. De er finkledde, og bortsett fra at noen av de røyker har de lite til felles med de verdiløse menn de er er kommet for å se. Kontrastene melder seg i det vi går inn. Adelen henger fra seg frakken, og kjøper et glass vin, mens bermen plukker opp en «konsert T-skjorte». Det selges også øl, men flaska koster litt mer enn på den lokale Rimi-butikken. Hvis jeg var deg…

En enkel sofa, to stoler og et bord står midt på scenen. Den er spartansk innredet, men fyllefest-rotet er på plass. Tante Sofie har nok vært opptatt på en annen scene.

Det er stille og lyset er ikke på, men når trommis Runar «Kula» Johannessen sniker seg opp på scenen for å sette seg, starter jubelen og klappsalvene.

Det blir stille igjen, og så kommer Goggen i Jan Sælids slitte rocke-skikkelse slentrende. Han setter seg i sofaen og er musestille mens han ruller seg en sigarett. Plutselig brøler han ut sin frustrasjon så det skvettes vin fra alle som ennå ikke har drukket opp glasset sitt.

Goggen begynner å synge og inn spretter bassist Petter Pogo og gitarist Petter Baarli. Pogo står stille og spiller med et stort smil mens Goggen synger ut om sin frustrasjon. Gitaristen benytter anledningen til å løpe i ring rundt de begge. Både publikum og musikerne nyter Goggens underholdende lidelse.

Inn kommer Kleggen med en pose øl, men det er lett å mistenke ham for å gå på sterkere lut. Gard B. Eidsvold fremfører en skikkelse som trolig også er høy på amfetaminrus. Femtilappen til øl har han lånt av kapitalisten Knugern. Skuespiller Kim Sørensen entrer scenen med pistol og krever tilbake de «tusen kronene» han lånte Kleggen. Man kan lure på hvorfor det er Knugern og ikke Kleggen som er så paranoid.

I kjøleskapet hjemme er det ikke øl, men den innpåslitne gamle naboen har utløst sin trygd. Finn Schau er Herr Smith, en eldre bitter herremann som ikke får kontakt med sine barn og som onanerer i det offentlige rom. Dette er gutta som har opplevd alt, så de trenger ikke oppleve mer.

Det må de. Kleggens drømmekvinne Annie entrer og forlater scenen på rollerblades. Hun er psykisk ustabil, en engel og en djevel som sitter på en bombe. Maken til irriterende kjerring! Jeg håper det er godt skuespill av Marte Engebrigtsen.

Goggen, Kleggen, Knuger’n, Herr Smith og Annie kan ikke synge. De brøler inn i mikrofonen mens de stirrer oss publikum i senk med ansiktsuttrykk som hører hjemme i amerikansk fribryting på TV. Ikke på Nationaltheatrets hovedscene.

De røyker, drikker, doper seg og driter på dassen. Alt foregår på scenen, mens Herr Smith forviller seg ut blant publikum med et pornoblad i hånden.

I pausen går publikum til baren for å kjøpe et glass vin. Dette er norsk finkultur i 2008.

Første akt er morsomt og tragisk. Andre akt er tragisk. Gutta er tom for spenn. De går på nederlag på nederlag, og det er ikke alt som kan repareres.

Nationaltheatret og Jokke. To forskjellige verdener. De hører liksom ikke helt sammen. Likevel fungerer det veldig godt, og i april og mai 2009 rider to fulle menn igjen når Christopher Nielsen og regissør Anders T. Andersen setter opp de verdiløse menn på nytt. Denne gangen blir det rett på Nationaltheatrets hovedscene. De verdiløse menn blir endelig verdsatt, og alt kan repeteres.

Dette er en innsendingsoppgave til mitt studie i kulturjournalistikk. Det faller ikke helt naturlig for meg, men nå er det ihvertfall bare eksamen igjen og så er jeg ferdig. Denne innsendingen er en anmeldelse av musikalen Verdiløse Menn. Den er skrevet av Christopher Nielsen med utgangspunkt i broren Jokkes tekster, samt karakterer fra blant annet To Trøtte Typer.

Sosialt nettverk på kjøpesenteret

Finanskrisen er i ferd med å treffe Norge. Jeg har fulgt tett med på utviklingen, men har ikke lyst til å skrive så mye om det.

Selv på digi.no holder jeg meg unna mye av det, selv om mange lesere anklager meg for det motsatte.

På et kjøpesenter så jeg i dag en interessant plakat der det ble oppfordret til å gi en av butikkene litt mer å gjøre.

Dette er et godt eksempel på at markedsføring blir mer dialogbasert, og at det er de sosiale nettverkene som må tas i bruk for å lykkes/overleve.

Dette var en håndskrevet fysisk plakat, men den samme teknikken kan med fordel gjøres online, enten på egen hjemmeside eller gjennom et av de mange sosiale nettverkstjenestene.

(Dette innlegget ble skrevet i en lokal wordpress-applikasjon på min iPhone.)