Eksklusivt til papiravisene

I morgen er det mandag. Det vil si en uke siden “konkurranseministeren” sendte ut en pressemelding som fikk meg til å tenne på alle plugger.

I seg selv var det en ganske grei og fin pressemelding, og her er den i sin helhet unntatt kommunikasjonssjefens navn. Det har jeg fjernet, og jeg kommer tilbake til hvorfor litt lengre ned.

Pressemelding, 17. november 2008:

Støtter økt bruk av OpenOffice i offentlig sektor

Fornyingsminister Heidi Grande Røys vil styrke konkurransen i programvaremarkedet og øke bruken av fri programvare i offentlig sektor. Statsråden bevilger to millioner kroner til utvikling av løsninger som gjør at kontorpakken OpenOffice kan brukes sammen med flere fagsystemer, for eksempel til saksbehandling, økonomi eller arkiv, i offentlig sektor.

– Jeg ønsker å stimulere til økt konkurranse på markedet for kontorprogramvare. OpenOffice utgjør i dag et godt alternativ til etablert leverandøreid programvare på området. Utfordringen for mange virksomheter i offentlig sektor er at fagsystemer, for eksempel innen regnskap, økonomi eller arkiv og OpenOffice ikke fungerer optimalt sammen. Bevilgningen skal bidra til løsninger på dette, sier Heidi Grande Røys.

Fornyings- og administrasjonsdepartementet bevilger to millioner kroner til Nasjonalt kompetansesenter for fri programvare (Friprogsenteret). Friprogsenteret skal lede prosjekter med å utvikle løsninger som gjør det mulig for fagsystemer som i dag er utbredt i offentlig sektor, og OpenOffice å fungere sammen. 

– Fri programvare skal være et reelt valg i offentlig sektor. Vi har fått meldinger fra kommuner som opplever at sterke bindinger mellom fagsystemer og lukkede leverandøreide produkter. Dette innebærer at enkelte virksomheter må gi opp planer om å ta i bruk fri programvare. Dette er urovekkende. Den enkelte virksomhet eller kommune må fritt kunne velge alternative produkter når slike alternativ faktisk finnes, sier Grande Røys.

 Grande Røys understreker at problemet verken ligger i OpenOffice eller proprietær kontorstøtteprogramvare som brukes i offentlig sektor i dag. Det som er problematisk, mener Grande Røys, er at saksbehandling og fagsystem gjør seg avhengige av funksjonalitet knyttet til en spesiell leverandør og et spesielt produkt. 

OpenOffice

OpenOffice er en fri (åpen og gratis) kontorpakke – oversatt til bokmål, nynorsk og mange andre språk. Den er av mange ansett som en komplett løsning som dekker alle behov vanlige arbeidstakere har til kontorprogramvare. OpenOffice støtter en rekke filformater, men bruker som hovedformat den åpne standarden ODF. Regjeringen har vedtatt at blant annet ODF skal være obligatorisk når offentlige virksomheter publiserer redigerbare dokumenter.

Fri programvare

Fri programvare er som annen programvare men lisensvilkårene gir frihet til å bruke, videreutvikle og dele løsningene. Fri programvare er ikke nødvendigvis gratis. Kostnadene beløper seg blant annet til utvikling og drift, men er ikke bundet verken til tradisjonelle lisenskostnader eller bestemte leverandører. 

Mer om forretningsmodeller og fri programvare hos Friprogsenteret.

Pressemeldingen på bokmål og nynorsk på regjeringen.no:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/fad/pressesenter/pressemeldinger/2008/stotter-okt-bruk-av-openoffice-i-offentl.html?id=536651

Pressemelding ankom min innboks 09:37 mandag morgen, det vil si cirka 2,5 timer etter at jeg begynte min arbeidsdag og 37 minutter etter at vårt første nyhetsbrev ble sendt ut.

Hvorfor er tidpunktet så viktig at jeg har tatt meg bryderiet med å finne det frem? Jo, fordi jeg leste den samme saken i Aftenposten en gang mellom 07:05 og 07:10. Der var det ikke spesifisert at det var informasjon eller sitater fra en pressemelding, men det fremsto som et helt vanlig intervju. Det var en relativt liten fillesak, og spør du meg så var saken på trykk dårligere enn selve pressemeldingen. Men, hvem spør vel meg?

Hvis jeg ikke hadde luktet lunta, så ville jeg måtte sitert denne papiravisen på denne saken. Det er i seg selv ikke noe problem, men for hver gang vi nettaviser siterer papiraviser så blir flere og flere overbevist om at nettaviser “bare bedriver siteringsjournalistikk”. Det får vi fortsatt høre en del ganger, og spesielt fra journalister i papiraviser.

Når denne saken er tilgjengelig på mandag morgen i en papiravis, betyr dette at journalisten i Aftenposten fikk pressemeldingen på fredag. Det vil si at kilden har gitt de saken eksklusivt fordi papiravisen ellers ikke ville giddet å ta saken. Ja, det skjer ganske så ofte at de sier det for å presse uvitende inkompetente informasjonsamatører.

Resultatet blir at papiraviser forfordeles på bekostning av nettaviser, som så må sitere papiravisene for å ikke bryte med god presseskikk (Vær Varsom Plakaten punkt 4.4):

Det er god presseskikk å oppgi kilden når opplysninger er hentet fra andre medier.

Jeg har full forståelse for at det inngås avtaler om eksklusivitet, og i mange tilfeller går det også i vår favør. Det er en uting, men jeg forstår det når en kilde for eksempel gir en finanssak eller en avtalesak til en av de rendyrkedde næringslivsavisene som for eksempel Dagens Næringsliv, Finansavisen, E24.no eller NA24.no. De er gjerne mer interessert i den typen stoff, og vi ignorerer det eller prioriterer det lavt. Private bedrifter er også i sin fulle rett til å gjøre slik, da de selvsagt bestemmer hva de vil fortelle og til hvem.

Det som gjorde meg så forbannet i dette tilfellet, var at det var en IT-sak og at den ble gitt eksklusivt fra et statlig departement. Ikke hvilket som helst departement heller, men Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD).

Fornyingsministeren står også over Konkurransetilsynet, og kan overstyre de – noe hun har gjort et par ganger. Hun er således en konkurranseminister, og burde vite bedre enn dette. Jeg sendte derfor avgårde en e-post der jeg ba om svar:

Hva er dette?

Hvorfor får vi denne på mandag 09:37 når Aftenposten helt tydelig har fått den før helgen? 

Hvordan kan dere prestere å skrive ”…styrke konkurransen…” og samtidig forfordele IT-NYHETER på den måten?

Dette synes vi er uhørt og urimelig, og jeg vil anta at mine kolleger/konkurrenter i DagensIT og Computerworld mener det samme. Vi er alle tre medier som skriver dedikert for IT-bransjen, og dette er svært relevant stoff for oss.

At Aftenposten ikke ville tatt saken hvis dere ikke hadde gitt den eksklusivt til de holder ikke som argument. Vi må få konkurrere på like premisser.

KOPI: Computerworld og DagensIT

Mvh
Anders Brenna
Redaksjonssjef
digi.no

Jeg sendte en kopi til Computerworlds redaktør og redaksjonssjefen i DagensIT.no. De svarte begge med hver sin e-post der de stilte seg bak det jeg skrev i denne e-posten. For å være sikker på at det nådde helt frem, videresendte jeg den også til Fornyingsminister Heidi Grande Røys, og la ved mitt mobilnummer.
Deretter ringte jeg til fem forskjellige personer i Fornyingsdepartementet, og la igjen en beskjed på svareren med min ærlige mening om saken, samt klar beskjed om at jeg forventet at de ringte meg så de kunne få høre en utfyllende versjon. De er tre personer i kommunikasjonsavdelingen til FAD, men jeg hørte ingenting fra dem, verken på telefon eller per e-post.
I og med at denne pressemeldingen også omfattet Friprogsenteret, så sendte jeg også en e-post til Heidi Arnesen Austlid:
Hei!
Jeg videresender denne til dere også fordi det er henvist til dere i pressemeldingen, og fordi det umulig kan være i deres interesse å være med på en slik forfordeling av medier om nyheter og opplysninger rundt fri programvare.
Martin hos dere ringte meg for noen uker siden for å høre hva medier ønsker av informasjon og hvordan man bør forholde seg til de. Dette er et eksempel på hvordan det IKKE skal gjøres.
Jeg håper at i hvert fall dere har dette i bakhodet i tiden fremover.
Mvh
Anders Brenna
Redaksjonssjef
digi.no
Den ble sendt 10:10, og jeg fikk derfor ikke med meg pressemeldingen som kom fra Friprogsenteret 10:09. Når jeg da ringte Heidi 10:11 fikk jeg et inntrykk av at hun holdt mobilen litt på avstand fra øret sitt.

Hun fikk selvsagt høre hva jeg mente om saken, men jeg ga henne også skryt. Hun viste at dette ville bli en ubehagelig samtale, men hun tok den. Først lyttet hun til hva jeg hadde å si, så forklarte hun hva som hadde skjedd og hvem som hadde bestemt at det skulle gjøres slik, og sa seg villig til å ta min melding videre.

Friprog-Heidi vet hvordan hun skal forholde seg til pressen – også når det ikke er behagelig. Det vet tydeligvis ikke informasjonsavdelingen til Fornyingsdepartementet. Etter å ha håndtert denne saken på en håpløs måte, så ringte de meg ikke opp engang! Ja, jeg var ganske så krass på telefonsvareren, men jeg var ikke usaklig.

Dessuten, er det noe en kommunikasjonsavdeling skal gjøre, så er det å kommunisere. Det gjelder enten det er gode eller dårlige nyheter, eller om det er ubehagelige samtaler med redaksjonssjefer som er forbannet på måten de har håndtert sin jobb på. Det er rett og slett en del av deres jobb å ta de ubehaglige samtalene, akkurat som det er min jobb å ringe og gi klar beskjed når slike ting skjer.

Det eneste jeg fikk fra Fornyingsdepartementet var denne e-posten som kom 22:56 på kvelden: 

Hei igjen!
Dine synspunkter er notert og registrert. 

Dette er for dårlig. Tittelen (Subject) på e-posten jeg fikk var forøvrig “Klage på innsalg”…

Som nevnt innledningsvis så har jeg fjernet navnene fra de som sendte pressemeldingen og svaret. Georg Apenes utskjelling av sin partifelle i Høyre er ingenting i forhold til hva jeg føler for å si om denne arbeidsinnsatsen. Jeg skal la være å si det, av frykt for å få problemer med injurielovgivningen.

Nå skal det også sies at Fornyingsdepartementet hadde uflaks denne mandagen. Jeg hadde hatt en lignende samtale med et privat selskap om det samme bare 20 minutter i forveien, og var derfor litt irritabel fra før av. Jeg hadde allerede sent min første klage på forfordeling av papiraviser:

Når dere gir slike saker til Finansavisen på fredager, så kan dere i det minste sende ut en pressemelding som dette tidlig på morgenen.

Vi starter 07:00, og vi har et nyhetsbrev som går 09:00. Da er dette for sent, og det gir papiravisen en konkurransefordel.

Vi en bransjeavis for IKT-bransjen, og dere er to IT-selskaper. Finansavisen er en finansavis (doh) som skriver om IT en gang i uken.

Mvh
Anders Brenna
Redaksjonssjef
digi.no

I motsetning til Fornyingsdepartementet hadde de hadde imidlertid vett nok til å ta mine innspill til etterretning, og sendte meg følgende svar:

Hei Anders

God feeback og vi vil legge om våre rutiner.

Ha en god helg.

Det gjorde de også. I dag, søndag, fikk jeg en pressemelding med samme informasjon som jeg kan lese om i Finansavisen i morgen.

Nå stusser kanskje noen på at det var tydelig forskjell på tonefallet i de to e-postene jeg sendte. Det nevnte jeg litt om lengre oppe, og det er at det er forskjell på disse sakene. Saken til Finansavisen var interessant for oss, men den var i kategorien avtaler – noe vi som sagt ikke prioriterer høyt. Jeg forstår derfor at de gir den til Finansavisen først, og min irritasjon gikk mest på at vi fikk den litt vel sent.

Dette med eksklusive saker til papiraviser er intet nytt. Det skjer flere ganger hver eneste uke. Noen ganger oppdager vi det ikke før etter at vi har sitert papiravisene, og andre ganger er det umulig for oss å vite det. Grunnen til det er at en papiravis som får en sak eksklusivt, sjeldent eller aldri opplyser om at det er en sak som er skrevet ut fra en pressemelding.

Det har jeg innført som standard praksis hos oss. På det første sitatet skriver vi alltid “…, sier Ola Nordmann, innbygger i Norge AS, i en pressemelding.” Det er ryddig, men det er dessverre med på å ødelegge vår merkevare fordi det øker inntrykket av at vi bare skriver av pressemeldinger (FUD nummer 2). Dilemmaet er – som vanlig – at jo mer ryddig man er, jo dårligere inntrykk sitter leserne igjen med.

Jeg har i mange situasjoner hisset på meg journalisterkolleger og andre medievitere med utsagn som “død over papiravisen”. For mange fremstår jeg sikkert som en slags nettfundamentalist, og det kan jeg godt forstå.

Jeg mener papiravisene må dø ut så raskt som mulig, hvis journalistikken skal kunne reddes. Det kan høres paradoksalt ut at jeg skriver noe sånt i et innlegg der jeg forteller om hvordan det (ikke) fungerer med pressemeldinger og siteringer i journalistikken, men det er ikke så rart som det kanskje høres ut.

Når man snakker om journalistikk, så snakker man som regel om den gode journalistikken og peker på gravejournalistikk. Det (og feature) er det alle ekte journalister har lyst til å jobbe med, og det er det som alltid dras frem.

Problemet er at det bare er en liten del  av journalistikken, og det vil det alltid være. Hvis du drar frem de “beste” papiravisene og leser de med et kritisk og trent blikk så vil du se at det er mye fyllstoff der. Noe er gravestoff, men det aller meste er relativ enkel journalistikk, som for eksempel pressemeldinger og siteringer. Slik er det også i nettaviser. Den eneste forskjellen er at nettjournalistene er mer effektive enn papirjournalistene som tror de driver noe høyverdig når de sitter en hel dag på en pressekonferanse og skriver en sak derfra.

Hvor er så gravejournalistikken på nettet? Den er der, men det må innrømmes at det er mindre av den der enn i papiravisene. Det skyldes ikke vilje eller evne, men økonomi. Så lenge papiravisene får bedre betalt for sine annonser, og så lenge staten sponser enkelte papiraviser med opptil 40 millioner kroner i pressestøtte i året, så vil ikke nettavisene klare å ta opp kampen på gravejournalistikken. Det skjer først når papiravisene dør, og pengene flyttes over på nett.

Forøvrig kan jeg fortelle om et tilfelle jeg opplevde da jeg for en stund tilbake avslørte en viktig sak etter å ha gjort litt gravearbeide. Jeg viste at en anerkjent papiravis jobbet med det samme, men jeg klarte å dra saken min i boks før de.

Ingen andre medier siterte den (vi var tross alt bare en nettavis), og fra den ene kilden min fikk jeg høre at papiravisen droppet hele saken fordi vi kom i mål med den før de. I ettertid har jeg nesten angret på at vi ikke lot denne papiravisen vinne, slik at saken hadde blitt kjørt videre.

I morgen er det mandag, og det er ganske sannsynlig at det blir noen nye telefoner og e-poster til noen som har gitt saker eksklusivt til papiraviser fordi de regner med at nettavisene siterer de etterpå likevel. Det er nok fortsatt sant, men jeg merker at det blir mindre og mindre av det. Vi gjør det bare når vi føler at vi absolutt må fordi leserne våre bør få vite om saken. Hvis vi ikke må, så dropper vi den.

Det bør informasjons- og kommunikasjonssavdelinger få med seg. Hvis ikke har de en informasjonsstrategi som er direkte fientlig i forhold til det mediet som er i ferd med å vinne.

 

Bloggekonferanse

Jeg blir invitert til mange pressekonferanse i og med at jeg er en journalist, men i går var første gang jeg ble invitert til en bloggekonferanse i regi av å være en blogger.

Alt i alt tror jeg det var 12 bloggere som var invitert, deriblant Jo Christian Other House, Martin Bekkelund, Andreas Lunde og Eirik Solheim.

I motsetning til pressekonferanser, der jeg oftere sier nei enn ja takk, har jeg foreløpig en track record på 100 prosent ja til å stille på bloggekonferanser. Å få  prøve 5D Mark II og få skrevet ut et eget bilde på en av Canons storformatskrivere,  var bestikkelsene i boks. Da denne invitasjonen kom, takket jeg straks ja.

Hei Anders Brenna,

Canon vet at du er interessert i teknologi, og følger med på bloggen din fra tid til annen.

Canon vil veldig gjerne invitere deg til å delta på et eksklusivt men uformelt Canon-arrangement for bloggere onsdag 19. november.

Hensikten med kvelden er å vise deg hvilke muligheter som ligger innen utskrift av bilder med noen av Canons storformatskrivere. Du får se hvordan slike skrivere kan brukes, samt når de kommer best til sin rett.

Marcel Lelienhof, en av fotografene som Canon samarbeider med, har blant annet skrevet ut en hel utstilling på Canons storformatskrivere, og han vil være tilstede for å vise og fortelle om sine erfaringer når det gjelder bruk av slike maskiner. I tillegg får du muligheten til å  teste den nye toppmodellen Canon EOS 5D Mark II. Etterpå kan du se resultatet av testingen i stort format. Etter presentasjonen vil det være anledning til å ta en prat med Canon-folk på stedet. Det vil også være mulig å skrive ut egne bilder på en av storformatskriverne. De som ønsker det, kan ta med seg ett av sine favorittbilder i JPG-format på en USB-stick for å oppleve storformat på sitt beste!

I utgangspunktet er ikke printere interessant. Fra min tid i IT-bransjen har jeg lært at det er tre ting man bør snike seg unna når man jobber med IT-drift: Printere, backup og lisenser. Dum som jeg er har jeg jobbet med to (printere og lisenser) av de, mens min samboer i mange år var ansvarlig for den tredje (backup) på sin jobb.

Med storformatskrivere er det imidlertid litt annerledes. Det er en mulighet til å realisere målet om å ta noen bilder som er gode nok til at jeg kan være fornøyd med å ha de hengende på veggen. Det nivået er jeg ennå ikke på, men det er nå uansett gøy å prøve.

Jeg valgte derfor ut et bilde av minstemann fra en dag i sommer da vi tok en fototur på det nye Opera-bygget:

FotografenCarl Andreas

Med mindre du er blind, så ser du de sjenerende runde flekkene. Jeg så ikke de. Det skyldes nok at jeg hadde litt dårlig tid da jeg plukket ut bildet, men det var også en aha-opplevelse å se hvor proffe fotografer alle de andre bloggerne var. De hadde alle full kontroll på sine bilder, mens jeg stilte med ett som ikke var sjekket ordentlig en gang.

Bildet skal opp på veggen uansett. Nå sliter jeg bare med å få tak i en passende ramme, ettersom “alle” fotobutikker er lagt ned. Det beste tipset jeg fikk var å forsøke møbelforretninger, men det orket jeg ikke i dag.

Det var forøvrig fascinerende å se Canons skrivere i aksjon. Det går ikke fort sammenlignet med laserskriverne som spytter ut store dokumenter, men de er store. Den minste utgaven kunne skrive ut i 17 tommers bredde, og så langt som papirrullen strakk seg til. 17 tommer er nok til å skrive ut bilder i A2-størrelse, og skriverne i denne serien gikk helt opp til 60 tommer, noe som tilsvarer cirka halvannen meter.

 

Marcel Lelienhof (jeg sliter med å stave etternavnet, men jeg tror det er riktig) viste oss flere serier med bilder. Det er fascinerende å se hva man kan få til med noe så enkelt som et fotoapparat. Han hadde også noen gullkorn om personer og episoder han har vært borti i sin karriere. Jeg skal la være å sitere han på hva han sa om noen av sine “fotomodeller”, og isteden nøye meg med et mer generelt sitat:

– Jeg fotograferer mest kvinner, og de ber alltid om retusjering.

Sitatet er ekstra interessant fordi SV dagen før hisset seg kraftig opp over bruken av billedredigering, og at de vil ha en lovendring for å kreve at det alltid skal merkes.

Tilslutt kom det vi alle ventet på, 5D Mark II.

Jeg overlater til de andre å gi en ordentlig gjennomgang av det, og nøyer meg med å si at jeg ønsker meg et slikt. Problemet er at det koster litt mer enn hva jeg har av penger for tiden. Jeg argumenterte for at Canon burde inkludere en telefonsamtale for å overbevise min samboer,men jeg fikk gehør for det. Uten det må jeg nok vente litt.

De fleste har fått med seg spesifikasjonene til kameraet, men en opplysning som jeg ikke hadde fått med meg er at kameraet har en innebygd database. Den inneholder informasjon om mange av Canons objektiver slik at kameraet skjønner hviklet som er koblet på, slik at den automatisk kan justere for bildesvakheter i ytterkantene av bildet. Det er nødvendig for proffene, fordi det rett og slett ikke lar seg gjøre å lagge perfekte objektiver uten at de blir gigantiske og svinedyre.

Arrangementet ble holdt i FotoVideo’s lokaler i Oslo, og det var første gang Canon gjorde noe sånt. Jeg opplevde det som et kult initiativ, s elv om jeg kanskje sitter igjen med et inntrykk av at mange av oss bloggerne ble håndplukket fordi vi har en eller annen tilknytning til mediebransjen. Det er forståelig, men også litt synd.

Jeg vil likevel gi de skryt for å prøve det ut, og jeg håper de og andre gjør noe lignende også i fremtiden.