Creative Commons-lisensierte nettaviser?

Advarsel: Dette er et lang innlegg, og den er rettet mot de spesielt interesserte.

I juli skrev jeg en kommentarartikkeldigi.no der jeg tok til ordet for å bruke litt av den rolige sommertiden til å bidra med innhold til den norske utgaven av Wikipedia.

Det utløste en interessant debatt om hvorvidt digi.no og eventuelt andre nettaviser bør dele ut sitt innhold under en Creative Commons-lisens. Lasse Dahl skrev også et lengre innlegg om det på sin blogg. Mitt svar gikk i hovedsak ut på at vi ikke kunne gjøre det fordi det ville kunne undergrave vår forretningsmodell:

>Kremt. Hva med å leve som man prediker? Burde ikke Digi slippe sine egne artikler under GFDL, og på den måten bidra til at de kan brukes i Wikipedia?

Vi kan ikke slippe artiklene våre under GFDL eller CC fordi vi er avhengig av reklameinntektene for å finansiere vårt journalistiske arbeide. Dersom vi gjorde det, ville hvilken som helst blogg kunne kopiert alle våre saker og vist de på en annonsefri side. Det hadde selvsagt vært hyggelig for alle som er lei av å se reklamene, men det ville gjort det mer attraktivt å besøke denne bloggen enn vår side. Sluttresultatet ville blitt at vi opphørte å eksistere.

Kanskje kommer det nye forretningsmodeller som åpner for en slik løsning i fremtiden, men vi er ikke der nå.

Et alternativ som kan være mulig, er å dele ut bildene vi tar under en CC-lisens. Det ville gjort det mulig å bruke bildene våre i andre sammenhenger, og det ville fortsatt vært interessant å besøke våre nettsider. Dette alternativet ser jeg nærmere på, men det må gå gjennom noen runder før det eventuelt kan bli en realitet.

>Jeg skriver litt om det her: http:/ / www.lassedahl.com/ b/ sommerjobb_for_wikipedia

Og jeg har svart deg der også :-)

Artiklene på digi.no er underlagt åndsverklovgivningen og vi tillater ikke at de kopieres. Det er imidertid fritt frem å bruke opplysningene derfra til å oppdatere Wikipedia-artiklene.

Mvh
Anders Brenna
Redaksjonssjef
digi.no

Oppfølgerspørsmålet kom fra Thomas Hansen:

Hva med å slippe artiklene under GFDL en uke eller to etter at de har vært på digi.no, da har de jo stort sett uansett kun “historisk” nytte og interessen for å browse i så gamle artikler på digi.no er minimal men kan hjelpe der å øke trafikken til de “ferske” nyhetene ved at folk linker til digi.no osv…?

Det svarte jeg ikke på i debatten, men jeg kommenterte det i et separat innlegg om saken på min blogg. Der skrev jeg blant annet:

Alle artikler på digi.no er gratis tilgjengelige, så det dreier seg ikke om tilgang. Hvorfor må alle rettigheter på død og liv være gratis? Som jeg skriver i et annet innlegg så er det fritt frem å bruke opplysningene fra våre artikler til for eksempel Wikipedia.

Den eneste grunnen til å åpne artiklene våre er tilsynelatende for å kopiere de i sin helhet. Jeg klarer ikke å se behovet for en slik generell rettighet, selv om vi har vært borti enkelttilfeller der behovet meldte seg.

I de tilfellene har vi blitt kontaktet direkte, og gitt tillatelse til å bruke artikkelen i en annen publikasjon. Vi har ingen fastlåste regler for hvordan vi gjør dette, men i praksis har vi tatt betalt hvis det var en kommersiell publikasjon og så har vi ved i hvertfall ett tilfelle gitt tilatelse til å bruke artikkelen vederlagsfritt fordi det var snakk om en ideell stiftelse med litt stram økonomi.

Dette er forøvrig en problemstilling vi ofte kommer bort i når vi rapporterer om fri programvare/åpen kildekode. Slagordet i de miljøene er fri som i frihet, men det er noen som også krever fri som i fri bar.

Selv om jeg ikke har åpnet for frie/åpne artikler, så har jeg signalisert at vi ser på muligheten for å dele ut bilder vi tar under en Creative Commons lisens.

Dette var også det foreløpige svaret jeg la igjen hos Martin Bekkelund da han tok opp igjen temaet i går.

Som jeg skriver i kommentaren på Martins blogg, så er ikke dette et fullverdig og ferdig svar. Dette er et spørsmål som det er interessant å diskutere, og som det er knyttet et par usikkerhetsmomenter til.

Jeg har brukt endel tid på å tenke gjennom problemstillingen, og selv om jeg ikke føler at jeg har fått kontroll på alle ballene som henger i luften så skal jeg prøve å ta en liten gjennomgang av hva jeg har tenkt så langt.

Gratis er ikke billig nok

Stort sett alle nettaviser deler ut sitt innhold gratis. Unntaket som bekrefter regelen er i praksis bare Wall Street Journal. De er en av få, kanskje også den eneste, som går med overskudd på en abonnementsmodell.

Nettavisene kan dele ut innholdet gratis fordi de tjener penger på å selge annonseplass. Leserne betaler således for innholdet gjennom å akseptere at det vises annonser ved siden av innholdet.

Selv om det er gratis, er ikke dette billig nok for alle. Noen lesere insisterer på at nettaviser skal være både annonsefrie og gratis. Per i dag er det ingen bærekraftige forretningsmodeller som gjør det mulig, men det kan kanskje komme en gang i fremtiden.

“Information wants to be free”, er et slagord jeg stiller meg bak. Det er ikke hensiktsmessig at man skal måtte betale for informasjon og nyheter. Samtidig så er nettavisene helt avhengig av en robust inntekt for å finansiere den dyre og krevende journalsitikken, gravejournalistikk eller undersøkende journalistikk som det også kalles.

Selv om jeg ikke liker det, så tar ting tid. Det som er opplagt for oss som følger litt med på utviklingen er ikke like opplagt for den store massen. Det tar derfor litt tid før inntektsgrunnlaget er stort nok for nye medier og nye forretningsmodeller. Det er en økonomisk realitet som vi er nødt til å forholde oss til.

Creative Commons kommersielle dilemma

I forbindelse med at Creative Commons-lisensene ble oversatt til norsk, forsøkte jeg å skrive en så omfattende og forklarende artikkel om Creative Commons som mulig. Det gikk ganske bra føler jeg selv, og dette bør være et godt utgangspunkt for de som ønsker å sette seg inn i hva Creative Commons er for noe og dermed forstå litt av konsekvensene ved å bruke slike lisenser. I tillegg til selve artikkelen, vil jeg også anbefale den tilhørende debatten der Gisle Hannemyr deltok med mange gode innspill.

I forbindelse med den norske Creative Commons-lanseringen, stilte jeg noen spørsmål til Hannemyr og dro blant annet frem scenariet med CC-lisensiering av artiklene på digi.no. Eksempelet med en ikke-kommersiell blogg som kopierte innholdet ble også presentert, og Hannemyrs svar var kort og godt at CC-lisenser ikke egner seg for alt.

Diskusjonen som fulgte ble spesielt interessant. En av bærebjelkene i CC-systemet er den ikke-kommersielle klausulen. Den spesifiserer at man står fritt til å kopiere og bruke innholdet så lenge man ikke driver kommersielt. Dette høres enkelt ut, men det dukker opp to problemstillinger:

  • Hva er definisjonen av kommersielt?
  • Hva med det store offentlige utdanningsmarkedet?

En blogg er per definisjon kommersiell hvis den har en Google Adsense-annonse, selv om den i praksis ikke bringer inntekt til bloggeren. Selv ville jeg kanskje satt grensen et litt annet sted, for eksempel ved å si at det er kommersielt hvis det dreiet seg om noe som tilsvarer en 20 prosent stilling eller mer. Det spiller egentlig ingen rolle, for så lenge det ikke finnes en universal akseptert definisjon så er man like langt med CC-lisensen.

Det andre spørsmålet er også veldig relevant, og grunnen til at Kopinor gikk ut og advarte opphavsmenn mot å bruke Creative Commons-lisenser. Mange ikke-kommersielle virksomheter er store organisasjoner med god kjøpekraft. Det kan for eksempel være kommuner, etater og utdanningsinstitusjoner på flere nivåer. De er en viktig kundegruppe for mange aktører.

Hannemyr annerkjenner denne problemstillingen, og i saken min så fortalte han at denne klausulen var den største utfordringen i den norske oversettelsen. Han fortalte også at de i Nederland løste problemet ved å regne universiteter som kommersielle aktører, og at dette ble vurdert, men forkastet i den norske oversettelsen.

Friprog vs innhold

En av de mest interessante utviklingene i IKT-bransjen for tiden, er den raske fremveksten av fri programvare, gjerne forkortet friprog. Mange kjenner til fenomenet under navnet åpen kildekode, men brorparten av det norske miljøet har nå en gang valgt å standardisere på friprog-navnet.

Fri programvare og Creative Commons har mye til felles. Begge deler dreier seg om å dele åndsverk, men samtidig beholde endel viktige eiendomsrettigheter til det som er skapt. Selv om det er mange likheter er det også endel forskjeller.

Programvare er (nesten) aldri ferdig. Det vil alltid være behov for videreuvikling, enten det er snakk om bugfiksing, nye funksjoner eller tilpassninger til andre løsninger som systemet skal samspille med. I de fleste programvareprosjekter utgjør den initielle utviklingen bare en minoritetsandel av den totale kostnaden. Det er derfor mange muligheter til å tjene penger på programvare der kildekoden er fritt tilgjengelig.

Nyhetsartikler derimot, er ferdige. En sak kan gå over mange artikler, men hver enkelt sak er et ferdig produkt med mindre det oppdages regelrette feil. Det er heller ikke noe potensiale for å tjene penger på å videreutvikle en artikkel, og selv om man kunne se for seg en videreutvikling av saken så ville det gått på tvers av journalistisk integritet å ta betalt for å videreutvikle en sak. Et mulig unntak here er å skrive en bok med utgangspunkt i en sak, men det er ikke en bærekraftig modell.

Fremtidige inntekter

Per i dag har de fleste nettaviser bare en inntektskilde, og det er annonsesalg. Det er imidlertid ikke usannsynlig at det vil dukke opp nye forretningsmodeller i tiden fremover. Bransjen er på jakt etter det, både fordi nettavisene trenger større inntekter for å finansiere mer og bedre journalistikk, men også fordi det potensielt sett kan gjøre det mulig å levere innholdet med mindre reklame en gang i fremtiden.

Olav Anders Øvrebø er en frilans journalist som på oppdrag av fagbladet Journalisten skal se nærmere på dette i en kommende artikkel.

Det blir spennende å lese hans artikkel når den er ferdig, for dette er en problemstilling som mange søker svaret på.

Jeg vet ikke hva svaret er, men jeg er overbevist om at det vil bygges opp rundt innholdet nettavisene skaper og da er det viktig å ikke gjøre et engangsvalg som man vil få problemer med å gå tilbake på hvis man i etterpåklokskap ser at man må gjøre det.

Et eksempel på dette er forfattere. De tjener penger på å selge sine bøker, men det er ofte snakk om mye større beløp hvis et filmselskap ønsker å lage en film med utgangspunkt i boken. Tilsvarende kan musikere tjene penger på å la reklameskapere bruke deres musikk.

Dette argumentet ekskluderer ikke Creative Commons, fordi den ikke-kommersielle klausulen åpner for at man kan gi bort boken eller låten, for så å ta betalt av filmselskapet eller reklamebyrået etterpå.

Når jeg likevel holder igjen, så skyldes det at jeg ikke tror at fremtiden vil bli lik fortiden. Tidligere, og frem til i dag, har det vært kommersielle aktører som har ønsket å å lisensiere innhold til sin produksjoner. Det er langt fra sikkert at det vil være slik også i fremtiden.

I digi.no har vi kjørt endel fotoreportasjer der vi har droppet nyhetsvinklingen, og isteden forsøkt å gå litt bak teknologiene og løsningene for å forklare hvordan ting virker. En av våre mest populære fotoreportasjer er artikkelen Vet du hvordan internett fungerer?

Det er en reportasje som vi har fått mange gode tilbakemeldinger på, og som vi har fått høre at har blitt brukt til opplæring av toppledere og andre ansatte i de store teleselskapene, samt på skoler. Selv om den er litt gammel, så leses den fortsatt jevnt og trutt.

Dersom våre artikler var blitt lisensiert under en CC-lisens, ville den og de andre lignende artiklene kunne blitt kopiert og distribuert uten at vi fikk nyte gledene av det. I dag får vi litt ekstra trafikk som en følge av slike artikler med god holdbarhet, men potensialet er større.

En potensiell forretningsmodell kunne vært å samle slike artikler i en bok, en kursperm eller i en eller annen form som vi kunne solgt.

Det hadde også vært mulig å snu dagens blad-logikk på hodet. I dag er det mange blader som selges på Narvesen og andre steder som også har en hjemmeside. Noen legger ikke ut noe som helst der, mens andre legger ut artikler i ettertid. Internasjonalt er The Atlantic et godt eksempel på det. Artiklene er først tilgjengelig for de som kjøper bladet, og så legges artiklene ut på hjemmesiden litt senere.

Hva om vi snudde litt rundt på det? På slutten av uken eller måneden kunne man ha samlet de beste og mest interessante artiklene, droppet de som bare var dagsaktuelle, og så samlet de i et blad som var tilgjengelig for de som var interessert.

Prisen kan ikke vært skyhøy, slik mange blader koster 149 kroner på Narvesen i dag, men man kunne tatt en relativt lav pris og satset på å finansiere utgivelsen gjennom annonsene. Bladet ville tilgjengeliggjort artiklene for flere, og bladet ville fungert som en god reklame for nettsiden.

Dette er ikke så ulikt hva det norske nettstedet Teknofil gjør. De utgir et blad som blir stående i Narvesen-hyllen og som er en direkte markedsføring av nettsiden. Introduksjonsprisen var lav, og bladet deles ut gratis i flere elektronikkbutikker. I lederartikkelen påpeker (nesten?) alltid redaktør Marte Ottemo at leseren bør gå på nettsiden for å se flere anmeldelser og lese annet interessant innhold. Uten at jeg vet det sikkert, så fremstår det som at Teknofil.no er primærsatsningen og at bladet bare er et tillegg som skal drive opp trafikken til nettsiden. Hvorvidt det er økonomisk lønnsomt vet jeg ikke noe om, men jeg antar at det ihvertfall er potensiale for det.

Poenget mitt er at det er nettstedet som må være primærkilden. Som jeg alltid sier: Står det ikke på nett så har det ikke skjedd. Det hindrer ikke at man kan publisere innholdet flere steder.

Det vil alltid være noen som foretrekker å lese et blad eller en papiravis. Problemet er at det etterhvert vil være for få til at det kan være økonomisk bærekraftig. Den eneste måten jeg ser for meg at papiraviser kan overleve, er at de er en slags oppsummering av hva som har skjedd det siste døgnet.

En CC-lisens hindrer ikke nødvendigvis et slikt scenario, men Creative Commons komersielle dilemma skaper noe usikkerhet om hvorvidt man gir fra seg fremtidige inntekter ved å gjøre en overgang allerede i dag.

Fordeler og ulemper

Et viktig og godt argument for å ta overgangen til en Creative Commons lisensiering av innholdet kommer fra Tim O’reilly:

Obscurity is a far greater threat to authors and creative artists than piracy.

Med det mener han at de fleste sliter mer med å nå ut til lesere, enn de sliter med at noen piratkopierer innholdet deres. Dette er et godt argument, og det har blant annet science fiction forfatteren Cory Doctorow. Han gir ut alle sine bøker under en CC-lisens, og selger likevel godt. Doctorow tjener også penger på å holde foredrag.

I tillegg til å være en god forfatter, er nok mye av grunnen til at han har nådd langt at han har delt ut innholdet sitt gratis. Jeg har lest hans siste bok Little Brother, og det er god grunn til å tro at jeg ikke ville lest den hvis det ikke var for at den er gratis tilgjengelig.

Situasjonen er imidlertid litt annerledes for endel norske nettaviser, i hvertfall de etablerte. digi.no er en nisjeavis for de som jobber i IKT-bransjen. Det dreier seg om cirka 100.000 mennesker, og utenom ferieperiodene så ligger vi på litt over 100.000 unike lesere hver uke. Overlappet er nok ikke helt perfekt, så vi har nok noen lesere utenfor bransjen og det er sikkert også noen vi ikke når hver uke.

Poenget er at vi ikke har så mange nye lesere å nå innenfor vår nisje. Vi kan nå mange andre lesere, men det er ikke nødvendigvis lesere som våre IKT-bransjeannonsører ønsker å nå. Det er derfor langt fra sikkert at det er en økonomisk fordel å nå 150.000 lesere med vårt innhold, istedenfor de litt over 100.000 vi i dag har. På kort sikt ville det gitt oss en økonomisk gevinst, men på litt sikt er det langt fra like sikkert.

Det betyr at den eventuelle gevinsten i å lisensiere vårt innhold under en CC-lisens ikke nødvendigvis er så stor. Kanskje får vi noen flere lesere, og kanskje får vi litt mer lojale lesere, men gevinsten er usikker og det samme er ulempene (hvis det er noen).

Som en etableret aktør som har holdt på siden 1996 (vi var faktisk Europas første rendyrkede nettavis), så fremstår det ikke som naturlig å ta et slikt sprang så lenge det er knyttet usikkerhet både til potensiell gevinst og tap.

Dette vil nok fremstå annerledes for en ny aktør som ennå ikke er kjent i bransjen, og som trenger å nå flere lesere.

Siste ord

Jeg utelukker ikke at digi.no en gang i fremtiden vil lisensiere innholdet under en CC-lisens, men foreløpig er svaret nei. Utviklingen vil avgjøre når det eventuelt kan bli aktuelt.

Frem til da så snakker vi heller ikke om enten eller. digi.no har tidligere bidratt med artikkel til Friprog-magasinet, før Friprog-senteret ble opprettet. Vi har også tillatt andre å republisere våre artikler når de har spurt om det. Noen har fått det vederlagsfritt, mens andre har måtte betalt for det. Denne prisdiskrimineringen har blitt gjort med utgangspunkt i kommersielle/ikke-kommersielle virksomheter og med hensyn til hva slags publisering det har vært snakk om.

Siste ord er ikke sagt om dette spennende temaet, og Martin Bekkelund har foreslått å ta en prat for å gjøre en liten brainstorming rundt temaet. Det er en god ide, men jeg tror det ville vært en fordel om flere ble med på den diskusjonen. Kanskje kan det gjøres i regi av Journalisten.no’s månedlige sammenkomster?

Ikke nok å være først

Jeg har tidligere skrevet at det å være først ute med en sak bare er en av nettavisenes mange fordeler. Dessverre er det ikke nok å være først, selv når det er det man sikter mot.

Selv om jeg fortsatt er på ferie, så titter jeg innom våre sider. Jeg liker også å følge med på debatten slik at jeg får et innblikk i hva våre lesere mener om det vi skriver. Det er lærerikt og ofte også morsomt.

En av våre mest ivrige debattanter er Knut Yrvin, en person med stort engasjement og ofte sterke meninger. Det er alltid artig å lese hans debattinnlegg, blant annet fordi han alltid skriver under fullt navn og fordi han som regel lenker til kildene for sine argumenter.

Ofte lenker han også til artikler hos våre konkurrenter. Det synes jeg er helt greit, men i dag kjente jeg at jeg ble litt irritert. I ett debattinnlegg lenket han til en “avsløring” som var konkurrent IDG.no kjørte like før sommerferien:

Re: Frivillig brannmenn
Dato: 13.08.2008 / 14:29
13.08.2008 13:37 skrev Per Politi
> Vi venter fortsatt på at dugnadsbrannfolkene
> skal dukke opp. Men folk som jobber gratis er litt treige.

Brannfolk i Norge blir betalt av oss alle over skatten. Jeg regner med at Freecode skatter i Norge. Skulle brannfolkene være treige, kan det jo hende de mangler penger. Slike ting kan jo skje når selskap med milliardinntekter som Microsoft overfører inntektene til Irland. Som mange vet er Irland et skatteparadis for programvareselskap:

http:/ / www.idg.no/ pcworld/ article101279.ece

Det er en god sak, men den er gammel. Vi kjørte saken allerede i 2005.
Re: Frivillig brannmenn
Dato: 13.08.2008 / 23:19
IDG hadde denne 27.06.2008 kl 07:49, og her er saken i digi.no onsdag 9. nov 2005 kl 09:34:
http:/ / www.digi.no/ php/ art.php?id=279572

Mvh
Anders Brenna
Redaksjonssjef
digi.no
(fortsatt på ferie ut denne uken)

Vi var altså nesten 3 år forran IDG.no. Isolert sett er ikke dette noe problem, og det er egentlig ingen grunn til å hisse seg opp. Når jeg likevel lar meg irritere så skyldes dette at dette ikke er noe enkeltstående problem for journalistiske aktører iNorge.

Det er dessverre slik at det ikke er nok å være først. Man må også markedsføre det. Som markedsføringsguruene Jack Trout og Al Ries skrev om “positioning” en gang på 70-tallet, må man være “first in the mind of the prospect”.

Med det menes det at man må være den første til å plante ideen, avsløringen eller nyskapingen i hodet på leseren/tilhøreren/lytteren. Det store publikum har en forutinntatt holdning til hvem som er først, og etter årelang markedsføring har de gjort seg opp en mening om hvem som bedriver “ekte” journalistikk (papiraviser) og hvem som “bare” skriver sitatsaker (nettaviser).

I denne spesifikke saken har vi en stor fordel, og det er at vi er markant større enn IDG.no. Selv om det inkluderer flere redaksjonelle produkter som blant annet Computerworld, PC World, CIO, Nettverk og kommunikasjon samt flere andre IDG-publikasjoner, så er vi større på nett enn IDG.no ifølge den offisielle statistikken til TNS-Gallup.

Verre er det i forhold til et par andre aktører. Etablerte papiraviser har et stort overtak på dette med “in the mind of the prospect”, spesielt hvis vi snakker om andre medier.

Når jeg ikke har ferie, så liker jeg å vekkes av nyhetene på radio. Det gir meg 5 til 10 minutter med nyheter i halvsøvne mens jeg kjemper for å åpne øyelokkene klokken 06:00.

Å vekkes av nyheter kan være en brutal affære. Spesielt ille var det for noen år siden da de rapporterte at Stovnerbakken barnehage stod i brann. Da spratt jeg opp for å titte ut av vinduet og kunne bare konstatere at minstemanns barnehage ble nedlagt på kort varsel.

Fullt så ille er det ikke å vekkes av IT-nyheter, selv om de som regel gir meg en skikkelig dårlig start på dagen. Jeg vet ikke hvor mange ganger det er snakk om, men det har vært flere tilfeller hittil i år der jeg har blitt vekket av gamle IT-nyheter som vi har skrevet om en uke eller en måned i forveien.

Da har en eller annen papiravis gjort et stort oppslag som er mer eller mindre helt likt det vi har kjørt frem på egenhånd en stund i forveien. Sist gang det skjedde var 30/6-08 da Aftenposten rapporterte at 80 offentlige nettsteder var infisert av virus. Den saken hadde vi en måned før, 28/5-08. En kjapp telefon til en av kildene avslørte at det var nøyaktig samme sak det var snakk om.

Som fagpubliksasjon har vi en fordel i slike tilfeller, og det er at vi kan gjøre gode oppfølgninger. “Gidder ikke å fikse sikkerhetshull” og “Ett Google-søk avslører hvem som er infisert” var eksempler på det.

Det er ikke et stort problem, men det er et stort irritasjonsmoment. Andre medier vil liksom ikke annerkjenne at det har blitt utført et godt stykke journalistisk arbeide hvis det “bare” er en nettavis som står bak.

I ett tilfelle der jeg jobbet med en ganske avansert sak som jeg klarte å avsløre før papiravisene, fikk jeg i ettertid høre fra en av kildene mine at en stor norsk papiravis regelrett droppet saken fordi vi hadde kjørt den først. Det ga en bitter ettersmak etter å ha gledet meg over å vinne kappløpet.

Saken døde rett og slett ut fordi det “bare” var en nettavis som kjørte den. I ettertid skulle jeg nesten ønske at papiravisen hadde vunnet kappløpet, slik at den ville fått større konsekvenser.

Min konklusjon er journalistikk til syvende og sist er mer et spørsmål om merkevarebygging enn journalistikk. Hvem som avslører saken er rett og slett viktigere enn selve avsløringen. Dette er forøvrig ikke unikt for nettaviser. Lokal-  og regionalaviser opplever dessverre det samme.

Min oppmuntring er at jeg merker at det er et skifte på gang. Ikke blant de etablerte medieaktørene, men blant leserne og kildene. Stadig flere forteller meg at de opplever at vi og andre nettaviser har gjort et kvalitetsløft og at de nå foretrekker å lese nyhetene på nettaviser.

Det teknologiske skiftet fra papiravis skjedde for 10-12 år siden. Det kommersielle og redaksjonelle skiftet skjer nå.

Kilder som har gitt saker eksklusivt til papiraviser skjønner tegninga når vi avviser deres saker etter at de først ga de til papiravisene. De merker raskt at vi er mer relevante for leserne, og at står det ikke på nett så har det ikke skjedd.

Oppdatering: Jeg lenket til feil sak i både kommentarfeltet på digi.no, og lengre opp i dette blogginnlegget. Artikkelen jeg egentlig skulle henvise til var: Programbransjen avgjør skatten selv, som ble publisert 31. oktober 2006. Se også debatten nedenfor for mer informasjon.