Reklame

“Ingen” vil betale for innholdet og “ingen” vil se reklame. Det er et vanskelig dilemma.

Noen må betale for innholdet vi produserer, i hvert fall hvis jeg og mine kolleger skal kunne jobbe med journalistikk på heltid.

I digi.no finansieres vi fullt og helt av å selge annonseplasser på våre sider, noe langt fra alle er begeistret for. Jeg får av og til eposter der noen av våre lesere klager på det, og i dag fikk jeg denne:

Dette er det som møter meg når jeg klikker meg inn på digi.no, sitter på 1440×900 oppløsning og det redaksjonelle innholdet får plass nede i venstre hjørne.

Klikker meg rask videre til wired.com

Finnes det noen redaksjon, eller er redaksjon og annonseavdelingen samme sak hos dere.

Vedlagt var en skjermdump fra toppen av en av våre artikler:

Jeg opplever deler av innholdet i denne eposten som en fornærmelse mot meg og min integritet (vi har et klart skille mellom redaksjonen og salgsavdelingen), men jeg kan forstå frustrasjonen.

Uansett, så forsøker jeg alltid å svare skikkelig når jeg får eposter om dette eller andre temaer som opptar våre lesere. Jeg sendte derfor dette svaret:

Hei!

I en ideell verden så hadde alle nyhetsartikler vært gratis tilgjengelig uten reklame. Slik er det dessverre ikke. digi.no leverer alle nyheter gratis og vår eneste inntektskilde er reklamen som vises på siden sammen med det redaksjonelle innholdet.

Det er en balansegang mellom hvor mye plass det redaksjonelle innholdet og reklamen får. Vi har valgt å stoppe på det nivået vi har i dag, selv om vi faktisk blir spurt om å vise mer.

For noen er det for mye reklame, og det kan jeg godt forstå. På den andre siden har denne reklamen gitt oss muligheten til å ansette en ny journalist som begynte hos oss 14. april. Det vil forhåpentligvis oppleves som en forbedring at vi nå har flere journalister, og at vi derfor kan bruke mer tid på å gå mer i dybden på stoffet vi skriver om.

Du henviser til Wired.com, en kvalitetspublikasjon jeg selv setter stor pris på. Det er imidlertid en stor forskjell å skrive for det store engelskspråklige publikum, og den lille norsktalende befolkningen.

En kvalitetssak på digi.no vil uansett få færre lesere enn en tilsvarende sak på Wired. Vi har likevel som ambisjon å levere gode saker om norske forhold – på norsk. Da er vi avhengig av å vise mer annonse på hver artikkel, enn hva våre engelskspråklige kolleger er.

Når du går inn på en artikkel på digi.no vises det mange reklamer over og rundt tittel-området. Hvis du scroller nedover vil du likevel få hele den redaksjonelle teksten uten forstyrrelse fra banner-annonser. Vi håper og tror at det er et godt kompromiss for alle parter.

Dessuten vil ikke reklamen bli så markant rundt tittelen på alle saker. Etter design-omleggingen har vi fått muligheten til å legge inn store bilder over tittelen. Se saken om neste generasjon OLPC for et eksempel:

http://digi.no/php/art.php?id=530254

Vi har imidlertid ikke fått på plass bilder til alle slike saker ennå, men det kommer.

Jeg er uansett takknemmelig for innspillet ditt. Det viser at vi må jobbe videre med å justere oss slik at vi finner den rette balansen.

Hvis du har flere innspill så tar jeg gjerne i mot. Du kan sende de direkte til meg på ab@digi.no, eller ringe meg på [mitt mobilnummer].

Jeg sensurerer mobilnummeret mitt her, men det burde ikke være noe vanskelig å finne det for de som måtte være interessert. Jeg tilbyr alltid kritikere å ta direkte kontakt med meg, og jeg prioriterer alltid å lytte til de.

Erfaringen min er at den konstruktive og nyttige kritikken gjerne kommer når folk har fått tømt seg litt. Dessuten blir de fleste glade når de senere merker at vi faktisk har fulgt opp i hvert fall noen av ønskene deres.
Her er forøvrig skjermdumpen for artikkelen jeg henviser til:
Som dere forhåpentligvis ser, så blir ikke annonsene like dominerende når vi får på plass et stort bilde over tittelen i sakene våre.

Jeg har kjøpt en OLPC

De to eldste har hver sin PC, og nå har også minstemann fått sin. Det er ikke hvilken som helst maskin, men en OLPC (One Laptop Per Child).

Jeg har skrevet
endel om OLPC tidligere
, og senest i forrige uke da Håkon Wium Lie fikk 100 maskiner han og endel av hans venner hadde bestilt.

Entusiasmen deres var det ingenting å si på. Så fort de fikk hver sin OLPC, så var det nesten ikke mulig å få kontakt med dem før de hadde fått testet ut de mest grunnleggende funksjonene.

Håkon Wium Lie hadde sikret seg i tilfelle det skulle være noe galt med noen av maskinene, og han bestilte derfor en ekstra. Da han noen dager etterpå spurte om å få bruke noen av bilddene jeg tok, spurte jeg om det var noen som hadde avbestilt sin maskin. Det var det ikke, men han hadde en til overs ettersom alle virket helt feilfritt.

Den kjøpte jeg, og jeg betalte 1.998 kroner for den, akkurat som alle de andre. Håkon var også veldig pirkete på å gi meg to kroner i veksel, fordi han ikke skulle tjene penger på dette idealistiske hobby-prosjektet. Prisen inkluderte norske avgifter, samt 630 kroner i støtte til OLPC-prosjektet.

Jeg har gitt min OLPC til minstemann, men jeg kommer definitivt til å bruke mye tid på den selv også. Dessuten skal de to eldste få prøve seg på den, og madammen har allerede gjort det klart at hun også må ha den med på jobben en dag for å vise den frem til sine kolleger på IT-avdelingen.

I tilegg til at det er en spennende maskin og et spennende prosjekt i seg selv, er det utrolig spennende å se hva dette og andre prosjekter kan gjøre for kunnskapssamfunnet – både i Norge og i utviklingsland.

Carl er allerede i gang med maskinen på egenhånd, og forhåpentligvis er dette et godt peddagogisk verktøy. Når jeg har brukt den en stund, så tror jeg at jeg må ta den med på skolen hans en dag.

Det er endel intern uro i OLPC-prosjektet for tiden. Noen er veldig sure for at Microsoft har inngått en avtale om å kjøre Windows Xp på den. Jeg klarer ikke å se problemet, og jeg kommer til å prøve begge deler.

Vi kommer også til å skrive endel om prosjektet i tiden fremover, og da er det en fordel å ha dyptgående kjennskap til maskinen.

Jeg er ikke nødvendigvis overbevist om at OLPC-maskinen i seg selv forandrer verden, men jeg er ganske overbevist om at den er startskuddet for noe stort. Sugar-systemet som den bruker kan potensielt sett være et fundament som kan brukes også på andre maskiner.

Dessuten har prosjektet allerede påvirket IT-bransjen på en god måte. Det er bare å se på maskiner som Asus Eee, og lignende mini-PC-er til lave priser.

Regn med å se flere artikler om OLPC her på denne bloggen, på min engelske blogg og på digi.no.

Bøker er best på mobilen

I går begynte jeg å lese en bok på mobiltelefonen min, og i dag ble jeg ferdig med den. Det var en ubetinget positiv opplevelse.

Jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg vil foretrekke å lese min neste bok på mobilen. Det står kanskje i kontrast til hva mange tror om hvordan det er å lese en bok på mobilen. Jeg sitter meg ett inntrykk av at de fleste vil synes at bøker er best på papir. Det kan tenkes at det er best for mange, men jeg vil oppfordre alle som tenker det om å prøve å lese en bok på mobilen før de bombastisk konkluderer med det.

Det var flere ting jeg likte med å lese boken Little Brother, av Cory Doctorow, på mobilen.

Skjermstørrelsen er liten, men den er akkurat passe stor. Jeg har en lese teknikk der jeg på en vanlig bok har to fikseringspunkter for mine øyne på hver linje. Det gjør at jeg leser ganske raskt. Noen bøker er bredere og da må jeg ofte opp i tre fikseringspunkter, noe som ikke gir den samme gode leserytmen.

På mobilen blir bredden omtrent som på en avisspalte, og dermed kan jeg klare meg med ett fikseringspunkt. Det gjør at det blir enkelt å lese raskt.

En annen fordel med mobilen er at størrelsen på teksten kan justeres. Jeg har justert teksten min til å bli mindre for å få plass til mer på hver side, mens eldre mennesker med svakere syn kan gjøre teksten større for at den skal bli lesevennlig.

Mobilskjermen lyser opp. Noen klager over at man blir mer sliten av å lese på en slik skjerm, enn på et ark som passivt mottar lys fra en lampe. Det problemet opplevde ikke jeg. For meg var det en fordel at mobilskjermen lyser opp, for da kan jeg lese teksten hvor som helst uten å måtte ha på taklyset, nattbordslampe eller en egen boklommelykt.

Avhengig av størrelsen og formatet, kan en fysisk bok til tider være uhåndterlig. Den kan være tung å holde, og må ofte holdes med to hender. Dessuten kan innbindingen i noen tilfeller gjøre det vanskelig å å få med seg teksten inn mot midten av boken. Mobilen holdt jeg lett i en hånd, og brukte scrolleknappen på siden til å enkelt bla meg nedover i teksten.

Mobiltelefonen har jeg med meg overalt, og det er kanskje den største fordelen. Nå kunne jeg bruke dødtiden, mens jeg satt i bilen for å hente eldstemann på teaterkurset. Det er ikke uten grunn at Eirik Newth kaller dette for dødtidsmedier. Man kan sitte i bilen med en vanlig bok også, men det er ikke alltid man husker å ta den med seg.

Jeg vil ikke proklamere den klassiske bokens død, til det er jeg for glad i bøker, men jeg vil definitivt anbefale alle å selv prøve å lese en bok på mobilen sin.

Boken var forøvrig veldig bra, og den anbefales. I tillegg til å være en spennende historie, er den også veldig lærerik for de som interesserer seg for IT-sikkerhet og personvernspørsmål. Folk som jobber i IT-bransjen bør være kjent med stoffet fra før av, men det var en god oppfriskning av emner.

Lese bok på mobilen

Jeg har tenkt på å gjøre det en stund, og etter å ha lest ett blogginnlegg av Eirik Newth bestemte jeg meg i dag for å lese min første bok på mobiltelefonen min.

“Alle” er helt sikre på at bøker er best på papir. Det kan godt tenkes at de har rett, men hvis jeg skal mene det må jeg nesten prøve å lese en bok på mobilen først slik at jeg kan gjøre opp min egen mening.

I utgangspunktet er jeg veldig glad i bøker, og selv om jeg gleder meg til papiravisens død, så har jeg ikke et slikt ønske for bøkene. Likevel føler jeg at det er på tide gjøre meg noen erfaringer med å lese en hel bok på mobilen.

Fra før av har jeg god erfaring med å lese lengre artikler på mobilen, så jeg klarer ikke helt å se at det skal bli et stort problem.

Det eneste jeg ser for meg er at det kan bli litt knotete å finne tilbake til avsnittet jeg stoppet på ved forrige lesning. Det er nok også et problem som kan unngås ved å bruke et ordentlig leseformat, men jeg har nå engang valgt å prøve dette med HTML-formatet.

Jeg er ikke så kreativ i forhold til hva jeg skal velge, så jeg fulgte like godt Eirik Newth’s anbefalning og begynte på Little Brother av Cory Doctorow.

Foreløpig har jeg rukket å lese introduksjonen samt to kapitler på min mobil, og det har gått veldig greit. Boken er på 155 sider i PDF-formatet, og den er fritt tilgjengelig for nedlastning i en rekke formater.

Cory Doctorow er en spennende person i seg selv. Jeg har ikke lest noen av hans bøker tidligere, men har fulgt ganske godt med når han har uttalt seg eller skrevet om blant annet åndsverklovgivning.

Doctorow deler ut sine bøker under en Creative Commons-lisens, og det er et emne det er verdt å sette seg inn i uansett. Når boken i tillegg er en ungdomsbok om en hacker, så sier det seg selv at jeg allerede har anbefalt den til eldstegutten i huset.