Protesterer mot Norges Ja til OOXML

OOXML-prosessen er et strålende eksempel på hvor verdifulle nettdebatter kan være, når de ikke er forhåndssensurert.

Etter en særdeles hektisk arbeidsdag, og helg der jeg kontinuerlig har måtte fulgt tett med på OOXML-debatten på vårt forum gjennom hele helgen, tok jeg meg tid til en høneblund på sofaen etter jobb og minstemanns fotballtrening i dag.

Den varte ikke så lenge. Jeg ble ringt opp, og fikk høre at Steve Pepper, formannen i den norske komiteen var i ferd med å sende en formell protest til ISO. Da var det bare å boote opp den bærbare i full fart, og skrive en sak.

Her er forøvrig innholdet i protesten som ble sendt:

Formal protest regarding the Norwegian vote on ISO/IEC DIS 29500

I am writing to you in my capacity as Chairman (of 13 years standing) of the Norwegian
mirror committee to ISO/IEC JTC 1/SC 34. I wish to inform you of serious irregularities
in connection with the Norwegian vote on ISO/IEC DIS 29500 (Office Open XML) and
to lodge a formal protest.

You will have been notified that Norway voted to approve OOXML in this ballot. This
decision does not reflect the view of the vast majority of the Norwegian committee, 80%
of which was against changing Norway’s vote from No with comments to Yes.

Because of this irregularity, a call has been made for an investigation by the Norwegian
Ministry of Trade and Industry with a view to changing the vote.

I hereby request that the Norwegian decision be suspended pending the results of this
investigation.

Yours sincerely,
Steve Pepper
Chairman, SN/K185 (ISO/IEC JTC 1/SC 34 mirror committee)
(sign.)

Det som gjør dette så viktig, er at den internasjonale stemmeopptellingen i ISO er så jevn at Norges stemme kan avgjøre hvorvidt Microsofts format blir godkjent eller ikke.

I skrivende stund så raser debatten videre på digi.no, og blant de mange deltagerne er flere medlemmer av komiteen. Blant annet har Steve Pepper og Shahzad Rana begge kommentert flittig, og fortløpende.

Fra et medieståsted synes jeg dette er utrolig spennende. Her formes nyhetene av deltagerne på vårt debattforum, og på representantenes egne blogger!

Jeg har forsøkt å legge tilrette for en god diskusjon rundt debatten, og har måtte gjort noen redaksjonelle valg i forhold til hva jeg har akseptert og ikke akseptert av debattinnlegg. Dessuten har jeg også publisert blogginnlegg på våre sider, og oppfordret leserne til å lenke til relevante norske blogginnlegg.

I tillegg har jeg og mine kolleger selvsagt også bedrevet klassisk journalistikk, der vi har ringt rundt til diverse aktører. Det har resultert i noen artikler, og det blir selvsagt flere i dagene som kommer.

For meg fremstår sakene om OOXML-prosessen og de mange og omfattende tilhørende debattene, som et tilnærmet perfekt eksempel på nettmediets fortreffelige interaktive egenskaper. Og til alle mediedinosaurer som fortsatt står på barrikadene for forhåndssensurert nettdebatt, har jeg bare en ting å si: Hold dere i deres egen steinalder!

OOXML-prosessen pågår for fullt, og siden jeg har mer enn nok av andre saker som jeg må rapportere paralellt, så må jeg vente litt før jeg skriver en litt omfattende rapport om erfaringene med nettdebatten rundt OOXML-prosessen.

Jeg kan imidlertid si allerede nå, at jeg gleder meg til å skrive den.

Her er forøvrig den siste saken på digi.no: Formell protest mot Norges ja til OOXML. Jeg har også tatt meg friheten til å skrive om saken på engelsk. Den ble forøvrig submitted til digg.com. Resultatet ble hele 1 leser :-) (Jeg eksperimenterer litt med dette og endel andre mediarelaterte løsninger, og skal skrive ett lite innlegg om erfaringene på et litt senere tidspunkt)

The Show Must Go On

Fredag kveld pyntet Oslo-beboere seg for å gå i teater, for å oppleve litt rock’n’roll. Der sto stivpyntede gamle damer ute i regnet for å få seg en blås før de skulle inn og sette seg i Christiania Teaters stilfulle stoler. På billetten sto det klart og tydelig at det var garderobeplikt, og det var ingen ståplasser forran scenen. Det ble servert øl, men de fleste tok isteden med seg et glass rødvin inn i salen.

Rocke-showet åpnet med tre herrer i smoking. De entret scenen forran sceneteppet, og koret en låt som kunne minne om noe fra Queen, men for meg var det ugjenkjennelig. Det var ihvertfall ikke noe fra Queens 15 studiealbum, og jeg fant den ikke den utdelte pamfletten med listen over sanger vi ble lovt å få høre. Herrene gikk av scenen, og så gikk sceneteppet opp mens den rocka Queen-utgaven av “God save the Queen” ble spilt på full styrke.

Deretter kom Freddie Mercury gående ned scenetrappen mens han sang “The Show Must Go On”. Han lignet ikke helt seg selv, noe som ikke er så rart med tanke på alle årene han har vært død. Stemmen var det imidlertid ikke noe å si på. Den var praktfull, og det hørtes ut som om Freddie Mercury var gjennoppstått fra de døde.

Det hadde han ikke, det var Åge Sten Nilsen fra Wig Wam, med en teatermaske i hånden. Den var påmalt Queen-vokalistens ansikt, og Nilsen satte den fra seg på et podie på siden av scenen, slik at Freddie Mercury kunne nyte showet fra salens beste plass.

For det var et show det først og fremst var, og dernest en konsert. Freddie Mercury, Brian May, John Deacon og Roger Taylor stod alene på scenen når de opptredte. Nilsen hadde med seg tre mannlige vokalister, to gitarister, en trommis, en bassist, en kapellmester på keyboard, fire kvinnelige dansere og “Frisk Pust”-koret fra Lillestrøm. Likevel fylte de ikke skoene til Queen.

Det er ikke en kritikk av kvaliteten på verken showet eller musikkfremføringen, det er en hyllest til Freddie Mercury og Queen. Vokalisten og bandet var rett og slett for store til at de lar seg erstatte eller kopiere. Christiania Teater ble da også litt for lite for bandet. Når Queen spiller i Norge hører de hjemme på Oslo Spektrum, selv når det “bare” er snakk om en norsk kopi.

For alle Queen-fans var det likevel en til tider magisk kveld på Christiania Teater. Åge Sten Nilsen sang som Freddie Mercury på noen låter, og når han ikke gjorde det så var det med en god personlig vri. De tre herrene som åpnet kvelden, Stian Joneid, Andreas Aasbøe og Håvard Gryting, tok over vokalen på låtene der deres stemme minnet mest om Mercury’s stemme.

Skikkelig show ble det også, spesielt da Stian Joneid entret scenen i en bil mens han sang live-favoritten “I’m in love with my car”, rett etter Nilsens “Bicycle race”. Som seg hør og bør i dissse miljødager, lot Stian seg overbevise om å sykle istedenfor. Han tråkket naiv og fornøyd på scenen, mens Nilsen/Mercury snek seg bort til bilen og kjørte av scenen med et kraftig vrooooooom!

Latter ble det da Nilsen/Mercury entret scenen i svart miniskjørt mens han sang “I want to break free”. Med hårete bryster og et flørtende blikk sjarmerte han publikum i senk. Dessuten fikk han/hun tilsynelatende telefonnummeret til en småflau herremann på første rad.

Småhistoriene som ble fremført sammen med låtene var i seg selv gode og underholdende, men det manglet en rød tråd utover hyllesten av en stor død artist. Det er kanskje urettferdig, men et Queen-show må nødvendigvis sammenlignes med “We will rock you”, Queen-musikalen skrevet av Ben Elton, manusforfatteren bak Young Ones og Blackadder. Der redder Queen-musikken og publikum rocken sammen når alle tramper, klapper og synger (roper) sammen på tittellåten “We will rock you”.

“The Show Must Go On” når dessverre ikke helt opp. Publikum synger villig, men når noen reiser seg for å klappe følger ikke resten av salen med. Vi sitter i et teater og er for dannet til å slippe rocken løs. Det blir et planlagt ekstranummer med Bohemian Rapshody, men ikke noe mer.

Vi går ut av salen, henter jakkene i garderoben og haster avgårde for å rekke toget hjem uten å kjøpe signerte T-skjorter.

Dette er en innleveringsoppgave jeg har skrevet i forbindelse med et deltidsstudie i kulturjournalistikk ved NKS.

Vi sletter ikke artikler

Aftenpostens redaktør Morten Abel har i dag skrevet en interessant artikkel for oss som jobber i nettaviser, og for folk som blir omtalt av oss.

Det dreier seg personer og bedrifter som tar kontakt for å få fjernet gamle artikler, fordi de dukker opp i søkeresultatene. Det kan dreie seg om negative omtale, eller at vedkommende som uttalte ikke lengre har det samme synet, eller i hvertfall ønsker å stå fast ved det offentlig.

Abel gjør det klart at Aftenposten ikke sletter eller endre gamle artikler på forespørsel.

De fleste nettaviser vil som hovedregel ikke gå med på å endre eller slette. En nettavis kan selvfølgelig ikke drive løpende sjekk med tanke på å revidere gamle artikler. Dessuten kan det hevdes at artiklene er historisk materiale som det ikke skal tukles med. Pressens Faglige Utvalg har uttalt at behovet for å ha et komplett og pålitelig arkiv er et gyldig argument for ikke å fjerne artikler.

Det gjør heller ikke vi, selv om jeg har stor forståelse for at noen ønsker det. Senest torsdag denne uken hadde jeg en lengre samtale med en som hadde gitt en uttalelse til en artikkel like etter årtusenskiftet. Det var ikke et alvorlig problem for ham, men det dukket relativt høyt opp i søkeresultatene, og han opplevde det som problematisk.

Artikler i nettaviser rangerer som regel ganske høyt i søkemotorene, og de er ikke flinke til å forstå hva som er en gammel og hva som er en ny aktuell sak.

Jeg svarte vedkommende med omtrent de samme argumentene som Morten Abel skriver. Vi kan ikke åpne for å slette eller endre gamle artikler på forespørsel med mindre vi har skrevet noe som er direkte galt. Dersom vi gjorde det, så ville vi åpnet for mange uheldige påvirkningsforsøk.

Jeg har ved ett tilfelle vært på nippet til å slette en artikkel. Uten å avsløre for mye, så kan jeg si at det er for noen år siden og det dreide seg om en kontroversiell sak med flere sterkt motstridende synspunkter. Vi hadde sitert en av partene, og kort etterpå fikk han angst for at motparten var ute etter ham fordi han hadde uttalt seg til oss.

Vi snakket med andre som delte hans syn, og det fremsto raskt som at han var litt i overkant paranoid. De var fortsatt uenig med motparten, men ønsket ikke lengre å assosieres med han da de ikke kunne stå inne for hans påstander om motparten.

Istedenfor å slette artikkelen, valgte vi å fjerne den fra forsiden. Den var fortsatt tilgjengelig for de som viste lenkeaddressen,  og fra de som brukte RSS. Tittel og ingress var imidlertid alt annet enn tabloid, så det var ikke mange som leste den.

Saken dukker heller ikke særlig høyt opp i søkemotorer, da det trolig ikke finnes en eneste lenke til den.

Dette var et tilfelle der det kunne vært aktuelt å slette artikkelen. De fleste andre er det et mye klarere nei.

Som nevnt har jeg stor forståelse for at folk føler at det er problematisk med slike gamle artikler, og selv om jeg ikke retter meg etter forespørslene, forsøker jeg å være behjelpelig.

Mitt råd er alltid å bekjempe informasjon med informasjon.

Hvis det dukker opp mange negative gamle ting om deg når du søker på navnet ditt, så er det fullt mulig å ta et aktivt grep for å gjøre noe med det. Det å skrive en blogg er et godt eksempel på det.

Så vidt jeg har klart å finne ut, så er det 6 personer i Norge som heter Anders Brenna. En av de var en aktiv fyr på diverse debattforumer og han la ut meninger som jeg absolutt ikke kan stå inne for. Dermed begynte det jeg i november 2005 kalte sporkappløpet.

Det vil si et kappløp om å få “riktig” Anders Brenna øverst på søkeresultatene. Ved hjelp av blogging gikk det ganske raskt.

Senere har jeg imidlertid hatt et lengre opphold med bloggingen, så resultatet er ikke like galt nå. Dessuten dukker jeg opp på resultatlistene til diverse idrettsgrener. Det er ikke så ille.

Kjekt å være først, men det er ikke nettavisenes største styrke

Jeg og alle andre som jobber i nettaviser er veldig opptatt av å være tildig ute med viktige nyheter. Det er imidlertid ikke nettavisenes viktigste styrker.

Kanskje skriver jeg det bare fordi jeg oppdaget at Computerworld var ett minutt før oss med saken om at Norge sier Ja til OOXML. De publiserte sin sak 18:04, mens vi publiserte vår 18:05.

Som jeg skrev i et debattinnlegg hos Int9, så var vi tidligere ut. Jeg sendte først ut meldingen via min profil på Twitter. Den gikk ut 17:55, mens pressmeldingen fra Standard Norge kom 17:52.

Min unnskyldning for at Computerworld slo oss med artikkelen, var at maskinen min streiket så jeg måtte restarte den. Typisk.

Som jeg skriver i debatten hos Int9, er jeg egentlig ikke så krampeaktig opptatt av dette med å være først som jeg kanskje legger igjen inntrykk av. Det å kunne være først er en viktig egenskap for nettaviser, men det er langt fra det viktigste selv om det kanskje har vært det en stund.

Jeg vil faktisk heller trekke frem ting som:

  • Ingen plassbegrensinger
  • Interaktivitet med leserne
  • Lenker til kilder og tidligere innlegg

Jeg håper derfor at vi kan flytte fokuset mer over på disse fordelene etterhvert. Det er forøvrig noe jeg har forsøkt å gjøre med digi.no, etter at jeg ble redaksjonssjef i fjor sommer.

Jeg misliker i utgangspunktet små nyheter på nettaviser. Det er ingen vits å skrive utfyllende bare for å gjøre det, men hvis ikke inneholder mer informasjon enn å fylle et enkelt avsnitt eller to så stiller jeg spørsmålstegn ved om det er verdt å bruke tid på den. Det er ihvertfall irriterende å klikke på en lenke, for så å ikke få noe mer enn det som like gjerne kunne stått i tittel og ingress på forsiden.

Og det er det som gjør meg så fascinert av Twitter-fenomenet. Med vanlige artikler så blir det gjerne et kappløp om å være først, men når nyheten er ute så får man ikke “betalt” i form av besøkstrafikk for å komme med en grundig og dyptgående gjennomgang. Nyheten er allerede blåst.

Hvis man kunne brukt Twitter eller lignende systemer, så kunne man vært raskt ute med “breaking news”, og hvis saken var viktig nok, så kunne man fulgt opp med en ordentlig sak. Med 140 tegn i Twitter, er det uansett for lite til at nyhetene blir “blåst”, med mindre det er snakk om en fillesak om at firma X, omsatte for Y og gikk med Z i overskudd. Da er det gjerne ikke så mye mer interessant å si om det.

Med et slikt Twitter-system ville man kunne brukt mer tid og ressurser på de lange gode sakene. Det har forøvrig vært en av mine kjepphester i digi.no. Vi skal ha minst en sak som er hele 10.000 tegn lang hver uke. Ikke fordi lengden er viktig i seg selv, men for å sende et klart signal om at vi som nettavis “ikke bare” lager korte enkle saker. Den kommentaren får jeg overaskende ofte, men folk skjønner realiteten når jeg peker til et par lengre og omfattende saker.

Interaktiviteten med leserne er jeg også veldig begeistret for. Det er kanskje ikke så rart, siden jeg kom til journalistikken via bloggingen.

I nettavisene var det lenge nesten uvanlig at journalister leste eller deltok i debattene til sakene de skrev. Det har heldigvis forandret seg mye de siste årene og månedene. Jeg leser for eksempel alle debattinnlegg til mine artikler, og jeg forsøker å delta etter beste evne. Arbeidspresset er imidlertid stort, så jeg klarer ikke å sette av tid til å gjøre det så mye som jeg selv ønsker. Hovedjobben min er jo tross alt å rapportere, ikke kommentere det jeg rapporterer.

Et eksperiement som jeg er veldig fornøyd med på digi.no, er når vi spør leserne rett ut. Vi har kjørt et par saker der vi skriver endel informasjon om et emne, og så ber vi leserne om innspill. Her er noen eksempler på slike saker:

Debattene i disse sakene har nesten utelukkende vært gode, informative og seriøse. Informasjon som har dukket opp her har vi kunne fulgt opp og gjort flere gode saker på. Informasjonen fra sistnevnte ble forøvrig diskutert med Terje Mjøs, administrerende direktør i ErgoGroup, i et intervju jeg gjorde med ham fredag (sak kommer til uken).

Muligheten for å lenke til kilder og tidligere saker er også en stor fordel. Det gjør det mulig for leserne å få mer informasjon enn det vi skriver i en enkelt artikkel.

OOXML-saken er et godt eksempel på det. Det er en sak vi har fulgt tett og lenge, og som er alt annet enn over. Det blir nok endel jobbing med den i tiden fremover.

Vi lenker også til kilder, slik at våre lesere kan lese mer informasjon enn det vi velger å ta med. Her har det imidlertid historisk sett vært en stor forskjell i mediene og bloggernes praksis.

Bloggere lenker til så og si alt. Det gjør ikke mediene. I papiravisene er det ikke så rart, men nettavisene har alltid hatt muligheten. Mitt inntrykk er at det er to grunner til at det ikke har vært vanlig, selv om det nå (heldigvis) er i ferd med å bli en forandring.

For det første ønsket man ikke å sende vekk de besøkende. Dette høres logisk ut, men er jo feil. Det er best bevist av Google. De gjør ikke annet enn å sende brukerne sine vekk. Det er en viktig grunn til at de stadig vender tilbake.

Den andre årsaken er litt mer kompleks. Nettaviser har ofte blitt beskyldt for å være rene sitataviser. Det har selvsagt vært en korrekt beskrivelse i perioder, men det er mer ett dårlig rykte enn en sannhet nå til dags.

Mediene har en innarbeidet måte å sitere på, der man skriver inn i teksten at “skriver VG”, “i følge Aftenposten” og i sitater: “sier Jensen til Finansavisen”.

En utfordring for nettaviser, er at lenker til kildene på kort sikt vil forsterke inntrykket av at de bare er sitataviser. Det blir mye mer synlig at kilden er et annet sted.

Dette sliter ikke papiraviser med, og de har heller ikke et debattforum der observante lesere bemerker det slik at andre får det med seg. Ta for eksempel Dagens Næringsliv, av mange regnet som den norske avisen med best journalistikk (ikke ufortjent). De siterer på ganske mange saker de også.

For eksempel så er mange av sakene til utenrikskorrespondenten i Asia rene sitatsaker fra asiatiske aviser. Det oppdages imidlertid ikke så lett for utrenede avislesere. Sitathenvisningen (som regel bare en) pakkes inn i teksten så den ikke synliggjøres. Dermed får man ofte inntrykk av at det er avisens korrespondent som har intervjuet diverse toppledere, uten at det er tilfelle.

Jeg tror det blir bedre med kildelenking i tiden fremover, og jeg skal ihvertfall gjøre min del for at det blir en realitet med digi.no.

Ellers så vil jeg benytte anledningen til å skryte litt av Dagbladet.no. De har alltid vært langt fremme på dette. Aftenposten har også tatt seg opp etterhvert.

Vi har forøvrig lagt oss på en linje der vi alltid lenker til sider med god tilleggsinformasjon, samt at vi på alle sitater gjør det klart hvem uttalelsen er gitt til. Likevel er det mange lesere som ikke får det med seg. Det er ikke rent få ganger jeg har blitt ringt opp angående et sitat, selv om det klart og tydelig står hvem det er avigtt til.

Jeg tror dette får være nok for denne gang. I utgangspunktet skrev jeg bare et debattinnlegg hos Int9, og så utviklet det seg til en litt lengre artikkel Det er godt vi ikke har plassbegrensninger, at vi kan følge opp dette temaet i debatten og at dere som lesere kan finne mer informasjon ved å følge lenkene jeg har lagt inn. Slik fungerer bloggeverdenen i dag, og medieverdenen er i ferd med å skjønne at slik må det bli.

Norge sa ja til OOXML

Etter en lang kamp og et møte som strakk seg langt på overtid, så skar Standard Norge gjennom og bestemte at Norge skal stemme ja til at Microsofts OOXML-format skal godkjennes som åpen ISO-standard.

Norge bestemmer ikke dette alene, men signaler fra andre land tyder på at de får nok ja-stemmer til at den går gjennom.

Jeg begynte på jobb 06:05 i morges, og har hatt en litt lang og stresset dag. Etter å ha kommet hjem har jeg sittet og fulgt med på hva besluttningen ble, slik at jeg skulle være klar til å skrive en sak om dette emnet.

17:53 kom pressemeldingen. 4 timer og 53 minutter på overtid. “Pressemelding: Norge sier ja til dokumentformatet OOXML” var tittelen. Det var nok til å skrive en sak, men denne gangen gjorde jeg det litt annerledes enn tidligere.

Jeg skrev en twittermelding først: “ Norge sier ja til OOXML, pressemelding kom 17:52″ (bommet med et minutt). Deretter skrev jeg inn saken, og publiserte den med en tekst om at den ble oppdatert fortløpende.

Så gjaldt det å skrive for harde livet. I denne nettbaserte verdenen er det litt gøy å være tidlig ute. Jeg oppdaterte fortløpende, og så fort informasjonen fra pressemeldingen var prosesert, var det på tide med å fylle på med ekstrainformasjon. Mye av det kom fra tidligere saker, og jeg la da også inn lenker til mange av de tidligere sakene.

Underveis la jeg ut oppdaterte twittermeldinger med lenker. Nå er jeg spent på om dette fenomenet av en miniteknologi har blitt såpass stort at det gir utslag for vår trafikk til saken. Det er nok tvilsomt, men morro er det.

Jeg har bare holdt på med twitter i omtrent en uke, men jeg må innrømme at jeg har blitt hektet. Her er forøvrig hva jeg skrev om den rett etter å ha kommet i gang.

Ca 18:30 var jeg ferdig med saken.Den kom litt sent for å bli mye lest, men dette er et tema som opptar mange så det var verdt å bruke litt av fritiden på fredag ettermiddag for å skrive den ut. Dessuten var det en artig erfaring å bruke twitter i en nyhetssammenheng. Det frister til mer.

Her kan du gå inn på min twitter-profil for å følge den.