Anders Brenna

Selv etter alle disse årene forran PCen, har jeg ennå ikke lært meg å skrive touch.

Med så mange timer forran skjermen som jeg har hver dag og hver uke, så skulle en kanskje tro at jeg hadde lært det en gang. Desverre er ikke det tilfellet.

Jeg har klart meg som programmerer og blogger uten å kunne det. Nå er jeg ikke akkurat treg, og jeg ser ikke så mye på tastaturet når jeg skriver, men det er nok til at det går for sakte.

Når jeg skriver så bruker jeg seks fingre. Tommelene, pekefingrene og langfingrene. Det går såpass fort, at jeg stort sett klarer å notere fortløpende det jeg tenker. Problemet er kanskje at jeg tenker for sakte?

Jeg har i hvert fall kommet til konklusjonen om at jeg skriver for sakte. Spesiellt gjelder det når jeg gjør telefonintervjuer. Da stopper jeg ofte opp i samtalen for å notere og jeg får ikke med meg alle de saftige notatene. Det skal det nå bli slutt på!

Denne uken har jeg såvidt begynt å øve litt på kveldstid. Jeg prøvde meg også litt på jobben i dag, men det var nyttesløst. Det gikk så tregt at det var bare å kaste inn håndkleet. Det er som mørkest rett før man ser lyset, er det ikke det man sier?

Til å begynne med sitter jeg og skriver små enkle ord om igjen og om igjen. Tanken min er at det sikkert er viktig å innøve de mest brukte tastekombinasjonene, og så kan jeg heller gå på de lengre ordene og fulle setninger etterhvert.

Med tanke på at jeg vet hvor de forskjellige tastene er på tastaturet er, så tar det forhåpentlig vis ikke for lang tid jeg får taket på det.

Jeg tar gjerne i mot tips, hvis noen har noen innspill på hvordan jeg raskest mulig skal klare denne overgangen.

(Dette innlegget ble forøvrig skrevet med touch metoden uten å se på tastaturet. Det tok sin tid!)

I dag skrev jeg en kommentarartikkel om patentering av programvare. Det er et tema jeg ofte har skrevet om her på bloggen min, men det er første gang jeg har skrevet om det som en del av mitt yrke.

Nå har det begynt å skje endel ting i USA. Det begynner å gå opp for amerikanere hvor tragisk og hvor farlig det er med et patentsystem slik de praktiserer det.

Den amerikanske forfatteren Michael Crichton hadde 19. mars en glimrende kronikk i New York Times om hvor galt det har bært av sted med det amerikanske patentsystemet. Om ikke lle har lest bøkene hans, så tror jeg nok de fleste har sett filmer basert på dem. Et eksempel er Jurassic Park.

Kravene om hva arbeidstagere må skrive under på utvides stadig.

Det er temaet for en kommentarartikkel jeg skrev i dag. Etter debattinnleggene å dømme er det mange som kjenner seg igjen i beskrivelsen min, selv om jeg selvsagt satte det litt vel på spissen. Jeg dekket meg litt inn ved å bruke et latinsk begrep i overskriften istedenfor å stave det rett ut.

Ellers så hadde jeg en artikkel om et smutthull som Telio bruker for å redusere merverdiavgiften de fakturerer kundene sine.

Momsen er i utgangspunktet på 25 prosent for denne typen tjenester, noe som utgjør en ganske stor andel av totalsummen kunden faktureres uten at bedriften ser noe til pengene. Gjennom å fakturere 70 prosent av beløpet igjennom et utenlandsk datterselskap klarer Telio å redusere momsandelen betraktelig. RILUM, eller rett i lomma uten moms, som man gjerne sier.

Til min glede så fant også andre medier denne saken interessant. Aftenposten Forbruker slo den også opp og siterte min sak.

Til min store overraskelse kopierte de først hele saken ord for ord. De eneste forskjellene var at de byttet ut ordet IP-telefoni med bredbåndstelefoni og at de droppet et eksempel.

Når vi oppdaget det ringte redaktøren vår til dem. Han ble forbannet og rettet det straks opp, slik at det ble en vanlig sitatsak, hvor deler av saken var sitert.

Det var godt å se at min favorittavis blant norske medier var like gode som jeg trodde at de var. At de hadde et arbeidsuhell på min sak, kan jeg fint leve med.

Kanskje reagerte jeg også litt ekstra fordi jeg er såpass fersk i gamet og fordi dette var den første gode saken min sett med undersøkende journalistiske øyne?

Tipset fikk jeg fra debattforumet, så det lønner seg tydeligvis å følge med der. Så begynte jeg å ringe rundt til Post- og Teletilsynet, Finansdepartementet og Telio. Overraskende nok så var det bare hos Telio jeg fikk gode svar til å begynne med. Når jeg så skulle verifisere det de sa og finne mer ut om dette tok det meg lang tid og mange personer i de offentlige etatene før jeg fikk noe fornuftig svar. Det er egentlig litt skremmende.

Til slutt fikk jeg imidlertid nok til å skrive saken og da var det bare å sette sammen brikkene. >Nå håper jeg bare at jeg litt hyppigere klarer å finne frem slike saker. Det er jo den typen som er artigst å jobbe med.

Denne uken var jeg på en pressekonferanse som ble ødelagt av en barnslig journalist.

Vedkommende avbrøt for å stille spørsmål før det hadde gått 30 sekunder. I utgangspunktet er ikke dette et problem, for en journalist skal jo stille kritiske spørsmål og det blir for dumt om vi må sitte stille og rolig å vente helt til presentasjonen er ferdig før vi kommer med spørsmålene.

Problemet med denne journalistens spørsmål var at de kom på rekke og rad og uten at de hadde særlig relevans for saken. Jeg noterte ihvertfall ingen av svarene som kom. Journalisten var rett og slett bare opptatt av å komme med egne meninger om alt og ingenting (mest av sistnevnte) og høre sin egen stemme flest mulig ganger.

Stakkars den informasjonsansvarlige (tenk at jeg bruker et sånt ord om en PR-kar!) som arrangerte denne pressekonferansen. Han gjorde et ærlig og redelig forsøk på å komme videre slik at vi skulle rekke å få med oss selve demonstrasjonen før noen andre skulle ha konferanserommet, men det nyttet ikke.

- Dere vet ikke hvem jeg er, kom det fra journalisten mens han hadde et flir rundt munnen. Jeg pleier å å ødelegge pressekonferanser, uttalte han stolt.

Det var sikkert ment som en morsom kommentar, men desverre var det helt sant. Han ødela pressekonferansen uten å oppnå noe som helst annet enn å kaste bort min og de andre journalistenes tid.

Her satt jeg og led meg gjennom en pressekonferanse med en tulling av en journalist som bare var ute etter å demonstrere hvor stor makt han som journalist hadde. Selskapet som presenterte svarte med et smil på alle hans irrelevante spørsmål. De hadde jo ikke noe valg. Tenk hva han hadde skrevet om dem og deres nye tjeneste hvis de hadde ignorert denne mannen og heller gjennomført pressekonferansen på en ordentlig måte? De var hans gisler og det var desverre jeg også. Kanskje burde jeg bare reist meg opp og gått? På den annen side så ville det vært en demonstrasjon mot arrangøren og det hadde blitt litt feil i denne sammenhengen.

Er denne mannen et særtilfelle blant journalister, eller er det slik man ender opp etter en lang karriere som journalist med all den berusende makten det medfører?