Anders Brenna

Office 2003 er versjon nummer 11 og Office 12 kommer andre halvår 2006. Office 13 er i tidlig beta og er ikke engang eid av Microsoft, men den er skrevet i Microsoft’s Asp.net.

Writely.com er en webbasert tekstbehandler. Den gjør det mulig å jobbe med nye eller eksisterende teksdokumenter direkte i webbrowseren. Dokumentene lagres på Writely’s servere, men kan også hentes ut som Word, OpenOffice, RTF eller PDF dokumenter. Eksisterende dokumenter kan lastes opp eller sendes inn gjennom en emailadresse.

Når dokumentet ligger på serveren kan det gjøres tilgjengelig for allmennheten eller for spesifiserte brukere. Hvis ønskelig kan disse redigere dokumentene og man kan abbonnere på RSS feeds for å følge med på revisjonene av dokumentet. Ganske kjekt når flere jobber sammen på tilbud og lignende.

Tjenesten er gratis i beta perioden og det ønsker de også å fortsette med etterpå. Penger skal de tjene ved å tilby tilleggstjenester i en profesjonell utgave. I mine øyne ligger det i kortene at de legger opp til å bli kjøpt opp av Microsoft.

Å utkonkurrere Microsoft på Microsoft’s premisser er nok håpløst. OpenOffice sliter med det, selv om den er både gratis og bra. Samtidig så åpner det seg behov for enklere office produkter som er lett tilgjengelig gjennom en web browser. Det vil ikke feie den lokalinstallerte Office pakken av banen, men det vil være et nytt tillegg og en dekkende løsning for svært mange. For Microsoft er det veldig viktig å komme på banen med slike webbaserte løsninger før Google spiser seg inn på den delen av markedet.

Samtidig så er dette ukjent terreng. Det er ikke bare å lage en webbasert office pakke uten videre. Det må nok mye prøving og feiling til først. Microsoft jobber helt sikkert med noe rundt dette internt, men det er opplagt at oppstartsselskaper er bedre egnet til den typen innovasjon. Den av oppstartsselskapene som lykkes best vil få problemer med å yppe seg mot de store gutta, men vil samtidig være et attraktivt oppkjøpsobjekt. For Microsoft vil det også være billig å kjøpe dem nesten uansett pris. De er jo en direkte videreutvikling av deres nest største melkeku.

Jeg tipper Microsoft kjøper dem før 2006 er omme. Da har de kommet langt nok til at det er et godt produkt, men ikke så langt at de har begynt å spise av kundemassen til Microsoft Office.

Denne typen oppkjøp er veldig i vinden nå. De store og etablerte selskapene “outsourcer” mye av innovasjonen til oppstartsselskaper og så kjøper de dem når teknologien er moden nok, men før det forretningsmessige er på plass. Nå håper jeg bare at de “store” norske selskapene også tar dette innover seg. Da vil de kunne skape en grobunn for mange gode norske innovasjoner også.

Jeg er en bokorm. Jeg liker å lese bøker som presenterer nye tanker og ideer og som lærer meg noe. Desverre er de aller fleste bøker for lange.

Hvis Dagens Næringsliv ringer meg en dag og spør meg hva jeg har på nattbordet så har jeg et problem. Der er de ikke så begeistret for fagbøker ved sengekanten og jeg leser desverre veldig lite skjønnliteratur. Det er rett og slett for mange interessante fagbøker jeg skal igjennom.

Nå har jeg akkurat gjort meg ferdig med The Rise of the Creative Class. En bra bok med interessante tanker, men som med så mange andre bøker er den for lang. ca 400 sider inkludert appendikset. Det er i hvertfall 200 sider for mye og egentlig 300 sider mer enn nødvendig. I mine øyne er det svært få emner som trenger mer enn 100 sider for å få frem de nødvendige poenger. Unntakene er selvsagt noen fagbøker på pensumlisten til diverse studiefag. En bok som tar opp en ny ide derimot trenger ikke det volumet.

Mange har en villfarelse om at jo tykkere en bok er, jo bedre er den. Dette gjelder spesiellt amerikanske programmeringsbøker. Tankegangen der er at den tykkeste boken inneholder mest og at den derfor er best. Mer feil går det vel egentlig ikke an å ta.

Når jeg leser en bok så er jeg ute etter kunnskap og inspirasjon. Jeg er ikke interessert i alt mulig snikksnakk utenom. Derfor ble jeg da også tidlig kritisk til Dummies bøkene. De brukte som regel 250+ sider med liksom humoristiske betraktninger og det ville helt klart vært lettere å lese et 50 siders hefte istedenfor.

Så for meg er det mest interessant å lese artikler på 10-12 sider. Derfor har jeg da også gått til det skritt å bestille et abbonnement på Harvard Business Review. Det er et svinedyrt blad (283kr på Gardermoen), men det inneholder artikler som er godt gjennomarbeidet.

Jeg har allikevel en tendens til også å kjøpe boka når en forfatter først har skrevet en artikkel. Jeg kjøpte Does IT matter? boka til Nicholas Carr etter å ha lest hans artikkel IT doesn’t matter og jeg gleder meg til Chris Andersons bok om The Long Tail etter å ha lest artikkelen hans. Det blir litt annerledes. Når jeg først har lest en knallbra artikkel for jeg lyst til å lese mer i en bok. Desverre er det som oftest en bok som kommer ut på direkten og da er det ikke et alternativ å først lese en kortere artikkel.

Less is more når det kommer til sideantall på bøker. Hvis jeg skal lese om ny teknologi eller prøve å lære litt om et nytt programmeringsspråk så leter jeg alltid etter den tynneste og minste boken. Hvis jeg etterpå trenger å vite mer, så passer det meg uansett bedre å søke opp den informasjonen på internett.

Tynne bøker er som regel billigere og de tar mindre tid for en forfatter å skrive. Dersom det er pengene det står på, så er ihvertfall jeg villig til å betale full “stor bok pris” for en liten og tynn bok bare innholdet er bra nok. Forhåpentligvis innser forfatterne og forlagene dette snart de også.

Etter inspirasjon fra Raymond har jeg nå laget min første screencast. Det er en enkel demo av et program jeg har laget for min arbeidsgiver, som brukes til å finne ut hva man bruker av programvarelisenser.

Inmeta Software Discovery er en tjeneste vi leverer ved hjelp av mitt program Silver Bullet. Det er en enkel wizard som brukes for å scanne nettverket for å finne installert programvare og for å lage PDF baserte rapporter over hva som er tatt i bruk av programvare. Selve programmet er forholdsvis enkelt, men det ligger endel avansert logikk bak for at det skal være nyttig og relevant for lisensbelagte programmer.

Kanskje er ikke dette så interessant for mine blogglesere, men nå har jeg ihvertfall fått prøvd meg på screencasting og jeg har kunnet gjøre det i arbeidstiden. Kom gjerne med feedback og innspill.

Hvor mye er en ide verdt? Det er et spørsmål mange har lurt på, men som egentlig er et galt spørsmål å stille. Jeg skal allikevel prøve komme opp med et forslag på hva som kan være et svar.

Spørsmålet blir feil, fordi ingen ide er verdt noe som helst hvis den ikke blir gjennomført. Man kan kanskje argumentere for at den heller ikke er verdt noe hvis den ikke lykkes, men det er i mine øyne ikke like sikkert.

For å finne ut hva en verdi er verdt tror jeg at vi må ta utgangsspunkt i hva sjappe er verdt hvis den lykkkes. Siden det er så vanlig å skrive forretningsplaner der man når børsnotering etter 5 år, så tar jeg utgangspunkt i en verdi på det tidspunktet. Så tråkker vi tilbake derfra og tar hensyn til utvanning og risiko.

I USA/Silicon Valley så er det ganske vanlig å planlegge at et ambisiøst høyteknologisk oppstartsselskap skal noteres på NASDAQ børsen med en verdi på 100 millioner dollar etter 5 år. De færreste klarer dette, men noen overgår det også ganske så drastisk. Google omsatte for 1 milliard dollar etter 6 år og var verdt mye mer. Tommelfingerregelen er imidlertid en omsetning på ca 25 millioner dollar og et godt potensiale for kraftig videre vekst.

Hvis man tar utgangspunkt i et tall fra professor John Nesheim, så er er det en 6 milliontedels sjanse for at en ide når børsnotering. Med dette som utgangspunkt så vil ideen’s verdi være 600 dollar. Ikke så mye kanskje, men med tanke på antall ideer jeg har hatt så skulle jeg nok ha kunne gjort noen kroner på å selge dem til denne prisen. Desverre må vi skjære bort endel av denne prisen.

“I invest in people, not ideas”
-En hvilken som helst VC

Dette utsagnet sier det egentlig ganske klart. Ideen er mindre verdt enn menneskene som jobber med ideen, så hvis du skal selge ideen til noen så må ihvertfall prisen være mindre enn halvparten av den totale verdi. Hvor mye mindre vet vi ikke og det blir omtrent som på samme måte som med listen over ingrediensene på en hvilken som helst boks med mat som man kjøper på et supermarked. Ingredienesene må listes opp sortert etter hvilken ingrediens det er mest av. For vår del betyr det at vår pris er nede på maksimalt 299 dollar (Vi er snille her, for resultatet blir brutalt nok uansett).

På veien fra ide til børs så må man som regel igjennom noen runder med finansieringer der man henter inn ekstern kapital. Hvor mange runder man går og hvor mye man henter inn og vannes ut varierer selvsagt veldig, men man pleier å si at det er 4 runder samt en eventuell mezzanin runde:
1: Såkorn-kapital (markedsundersøkelser, forretningsplan, prototype)
2: Serie-A finansiering (Første VC runde: produkt 1.0, kjerneteam)
3: Serie-B finansiering (Bringe produktet til markedet, komplett team)
4: Serie-C finansiering (Finansiering av ekspansiv vekst, mye av risikoen er borte)
5: Mezzanin-runden (Eventuell mellomfinansiering før børsnotering)

Gjennom disse rundene vil de opprinnelige grunderne vannes ut og dermed blir også den tilsvarende verdien for forretningsideen utvannet. La oss for enkelhetens skyld si at man sitter igjen med en femtedel av andelen etter disse utvanningsrundene (og da har vi også tatt med utvanningen gjennom aksjer og opsjoner til de ansatte). Da ender i vårt eksempel verdien av ideen på ca. 60 dollar.

Nå tror jeg ikke at vi skal finne flere elementer som reduserer verdien av vår ide, men heller se litt på hvilke usikkerhetsmomenter som ligger i denne verdivurderingen.

Først bør vi ta en titt på selve ideen. Hva er definisjonen som gjør at vi tar utgangspunkt i at 6/1.000.000 når børsnotering? En ide kan jo være så mangt. Selv liker jeg å dele opp ideene slik:
* Ide
* Løsningsskisse
* Produktide
* Forretningside

En ide kan være en tanke om nesten hva som helst. Noen ganger er den svært konkret, men ofte er den bare en tanke. F.eks. jeg har en ide om hvordan vi skal komme oss fra A til B i tide.

Med en løsningsskisse så har man et definert problem forran seg, og så har man tenkt ut en måte å løse dette problemet. Problemet er gjerne av en litt mer anvendelig karakter slik at løsningen kan gjenbrukes. Man kan kalle det en metodikk.

Interessant blir det først når man har en produktide, dvs. en ide som kan ende opp i et salgbart produkt og som kan tjene penger for bedriften som selger det.

En forretningside er et hakk over produktideen. Ideen er ikke bare salgbar, men den egner seg også som fundament for et helt selskap. De potensielle inntektene er store nok til å forsvare alle utgiftene som påløper til ikke bare forskning og utvikling, samt produksjonskostnader, men også til selve forretningsdriften.

Å vite hvilket nivå ideen er ikke alltid like lett og jeg vet heller ikke hvilket nivå Nesheim har tatt utgangspunkt i når hans estimering er gjort. Uansett så viser dette også at selve ideen ikke er det viktigste, men heller at det er utviklingen av ideen.

Fra man får ideen til en børsnotering er det mange trinn. Når man våkner opp midt på natten og skriver den ned, så ler man gjerne litt morgenen etterpå når man ser hva slags tull man midt på natten trodde var genialt. Etterhvert så tåler noen av ideene også å soves på og man begynner å gjøre mer research. Man sjekker litt ut om markedet og om det finnes noen tilsvarende allerede. Dette er begynnelsen på litt seriøs markets research og man skriver etterhvert en forretningsplan. Denne foredlingsprosessen øker sjansen for å lykkes og dermed blir også ideen mer verdt. Nesheim opererer med at 6/1.000 ideer hvor det er skrevet forretningsplan når børsnotering. Man har altså fjernet 3 nuller fra usikkehreten, men man har fortsatt langt igjen. Verdt å merke seg er det også at det er forskjell på forretningsplaner. Nesheim tar utgangspunkt i godt utarbeidede planer. Deretter bærer det avgårde for å finansiering. Klarer man å komme til VC finansiering (Serie-A) så bør man ha litt i underkant av 1/10 dels sjanse.

Ikke ta dette innlegget for seriøst. Å beregne en forretningside’s isolerte verdi er en fånyttes oppgave. Den er ikke verdt noe med mindre man gjør noe med den, og det er det poenget jeg egentlig vil frem til. Så til alle dere som en gang har skrytt av å ha samme ide som en som lykkes (Jeg har nok klippekort på dette selv også): Just do it!

(Dette innlegget ble ikke helt ferdig, men jeg må pakke bilen så vi kommer oss hjem fra julefeiringen. Kanskje gidder jeg å renskrive og fullføre det en gang?)

Julaften fikk vi en ny liten tass på ca. 50 cm, så nå består familien vår av en mann, en kvinne, 3 gutter, en hunnkatt og en robot.

Robosapiens kalles leketøyetl. Det er en avansert robot som kan styres med fjernkontroll eller forhåndsprogrammeres. Produsenten har pakket inn mye avansert elektronikk og den har blitt en artig liten krabat.

Roboten kan selvsagt gå og snakke, men ordforrådet er litt begrenset og den holder seg til engelsk. Den reagerer hvis den tråkker borti noe eller treffer ett eller annet med armene. Hvis den ser noe uventet kommer den med uttalelser som “Interesting” og hvis noen plutselig veiver noe forran ansiktet dens lener den seg tilbake og spør “What was that?”. En av ungenes favoritt er når den bøyer seg litt frem og stikker rumpa ut før den promper. Mye av batteriefunksjonaliteten forsvant på akkurat den oppgaven.

Batteriforbruket er forøvrig ganske drøyt på denne krabaten. Den bruker 6 D batterier, 3 i hver fot. 4 AAA batterier til hjerner og 3 AA batterier til fjernkontrollen. D batteriene var brukt opp på noen timer, så jeg må i dag ut og kjøpe nye. Med dette forbruket må jeg selvsagt ut og kjøpe oppladbare batterier, men også det blir litt knotete. Med tanke på hvor avansert denne blikkboksen er og hvor mye batteri den bruker så burde de ha laget et innebygd batteri som kunne lades opp. Prislappen burde fint kunne dekket dette også.

Ungene går fortsatt rundt og tror at denne roboten skal kunne rydde rommene deres. Det er nok litt drøyt, men forhåpentligvis vil vi klare å programmere den til å hente en øl fra kjøleskapet til far i huset.

Robosapiens er vel den mest avanserte roboten for hjemmebruk hittil, men det er nok fortsatt langt igjen til vi får praktisk nyttige roboter hjemme. Dessuten kan det se ut som at software har tatt over mange av oppgavene som man tidligere tenkte at en robot skulle gjøre. F.eks. vil det være både enklere og mer fornuftig å ha et software program som bestiller mat som blir tilkjent, enn å sende en robot ut for å handle. Kravet til en robots “intelligens” er jo også ekstremt høyt. Et gjennombrudd på robotteknologi kom ikke før man innså at man heller burde lage mer enkle begrensede løsninger etter inspirasjon fra maur i maurtuer. Maur er som kjent ikke på topp 3 listen over intelligente vesener her på jorden, men de er allikevel flinke til å finne korteste veien til mat. Ved å sende noen maur ut i alle retninger så finner de korteste vei ved å sende resten i den retningen der den første mauren kom tilbake.

Selv om den intelligente personlig robottjeneren ikke lengre er det mest naturlige valget for Darwin så er vi fortsatt fascinert av en menneskelignende robott. Kanskje kan nettopp det å vokse opp med noen slike i huset inspirere våre barn til å komme opp med nye ideer for robotens videreutvikling. Fremtidens ingeniører trenger jo masse inspirasjon. Det var ihvertfall min unnskyldning for å blåse 2 lapper av den edle sorten på et leketøy som dette.

Julen kom litt tidlig i år. Denne uken fikk jeg et jobbtilbud jeg ikke kan takke nei til, så utpå nyåret begynner jeg som journalist i Digi.no.

Nøyaktig oppstartsdato er ikke helt klart ennå, men jeg håper på å kunne begynne den 1. februar. I mellomtiden får jeg bruke tiden til å friske opp litt av lærdommen fra grunnfagsstudiet jeg tok i journalistikk ved NKS/HiO for noen år siden. Å skrive som journalist er jo litt annerledes enn å skrive en blogg.

At jeg skal bli journalist er egentlig ganske uvirkelig. De som kjente meg på barne-, ungdoms- og videregående skole vil nok ikke helt tro det. Jeg var på ingen måte noen kløpper i norsk og jeg slet bestandig med å skrive. Jeg husker at vi på videregående måtte skrive minst 6 sider på tentamen/eksamen og absolutt ikke mindre enn 4 sider. Det var et slit og en gang ga jeg helt opp og fylte opp 3 av dem med bla bla bla bla. Karakteren var deretter.

Ute i arbeidslivet skrev jeg heller ikke så mye til å begynne med, men det hjalp da litt at når jeg begynte i en jobb hvor vi brukte email. Dårlige skriveevner avsløres fort og jeg forsøkte derfor etter beste evne å formulere meg litt bedre. Etterhvert ble det også endel krav om å dokumentere hva jeg gjorde og jeg måtte også bidra med teknisk informasjon på tilbudsdokumenter. Krevende, men også tilfredsstillende når jeg fikk det til.

Etter å ha skrevet litt på denne måten begynte jeg i 2000 med å skrive et teknisk nyhetsbrev for våre kunder når jeg jobbet som utviklingssjef i Snow Software. Vi kalte det Snow Technical Bulletin og det ble skrevet på engelsk. Ca. 300 kunder og kontaktpersoner mottok det hver andre uke. Innholdet var av svært teknisk natur og noe av det var vel så sært at det bare var meg selv som var interessert i innholdet. Allikevel ble nyhetsbrevet ganske populært og mange spurte etter det flere år etter at jeg sluttet. Det var nok befriende å lese et nyhetsbrev totalt blottet for markedsmateriale.

Senere (2002?) prøvde jeg meg på å lage et PDF basert nyhetsbrev. Jeg kalte det Admin og tok for meg stoff som skulle være interessant for de som jobbet med drift av Windows baserte løsninger. Det ble bare 1,5 nummer og andre utgaven ble aldri publisert. Det tok rett og slett for mye tid til å være et prosjekt uten inntekt. Problemet lå mest i tiden det tok å redigere det hele.

I 2002 begynte jeg på journaliststudiet. Det var i fjernundervisningsform og hvert semester startet med en helgesamling før det var ukentlige innleveringer. Når vi skulle reise oss opp og presentere oss selv så fortalte alle at de alltid hadde elsket å skrive og at de derfor ønsket å ta journaliststudiet. Jeg reiste meg og sa at jeg trolig var den eneste deltageren som ikke likte å skrive, men at jeg var veldig glad i å lese og at jeg derfor ville lære å skrive. Studiet var tøft og det ble ikke lettere av at jeg samtidig tok et grunnfag i bedriftsøkonomi på BI. Samtidig så var det både gøy og lærerikt. Tilbakemeldingene fra veillederne varierte veldig. På kulturoppgavene sleit jeg voldsomt, men jeg klarte meg ganske bra når jeg fikk skrive om IT eller næringsliv. På et eller annet vis klarte jeg også å få godkjent nok innleveringer til å bestå.

Etter studiet prøvde jeg meg vel på en søknad eller to, mend et var vel egentlig opplagt at jeg ikke var av journalistkaliber så jeg slo det fra meg. Samtidig så dro jeg til Silicon Valley i USA for å studere ved Grunderskolen den sommeren studiet var ferdig og der fikk jeg kjennskap til blogging. Lærdrommen fra journaliststudiet kom godt med, selv om jeg ikke jobbet som journalist.

Nesten et år etter journaliststudiet skrev jeg en kronikk om studiet som jeg fikk publisert i Computerworld. Det var en stor oppmuntring og jeg fikk inn en kronikk til uken etterpå også. Så ble det ikke noen kronikker på ens stund, men jeg blogget ihvertfall litt selv om det gikk litt opp og ned. Sommeren 2003 var jeg ganske aktiv, men så dabbet det av i perioder. April i år begynte jeg på den igjen og siden har jeg vel vært ganske stabil. Noen av blogginnleggene har jeg også fått publisert hos Grunder.no og ITpro. Jeg har også fått litt skrivetrening gjennom å skrive for min nåværende arbeidsgivers nyhetsbrev og web.

Hvordan det blir med bloggingen når jeg begynner i den nye jobben vet jeg ikke helt ennå. Kanskje blir det så mye skriving at jeg ikke orker å blogge eller kanskje jeg kommer til å endre litt på hva jeg skriver om. Uansett så må jeg si at jeg gleder meg noe innmari, samtidig som jeg også gruer meg litt. Leserne hos Digi.no holder ikke akkurat igjen når de kommenterer artiklene som skrives. Nå har vel jeg blitt ganske tykkhudet etter noen år med sterke meninger, men jeg har jo lyst til å gjøre en god jobb. Forhåpentligvis klarer jeg raskt å heve nivået mitt slik at det ihvertfall blir leseverdig og informativt. Det står ihvertfall ikke på interessen og motivasjonen min. Den er så absolutt på topp.

Akkurat som det i næringslivet kan være en fordel å sette ut noen arbeidsoppgaver til eksterne leverandører, ser jeg fordelene med å outsource mye av jula.

Vi er en hektisk barnefamilie med en far i huset som bruker litt mer enn gjennomsnittlig tid på internett. Mor i huset ligger hakk i hel og ungene kan internett. Har vi tid til overs? Kanskje…

Julefeiringen er vel noe av det mest stressende som finnes. Julegaver skal kjøpes inn og lages, kort skal skrives, huset skal vaskes, klærne må på plass, kakene skal bakes, treet skal kjøpes og pyntes, julebord og festlige arrangement skal ha sin del av oppmerksomheten, kontrakter på jobben skal ferdigstilles og gale mennesker arrangerer vennefest 2 dager før lille julaften.

Som den entusiastiske og optimistiske teknologen jeg er så har jeg en Qtek 9090 mobiltelefon med kalender som synkroniseres med PC og server. Det slår meg allikevel at dette ikke er nok for å få en stressfri julefeiering. Heldigvis er store deler av jula vår outsourcet i år som i fjor. Lille julaften hos mine foreldre, julaften hos hennes foreldre, første juledag hos hennes søster, andre juledag hos hennes andre søster og resten av romjulen skal jeg hvile ut på jobben. Det blir noen kjøreturer, men da slipper vi ihvertfall å forberede middagene og julebaksten.

Litt har jeg allikevel klart å skvise inn. Et plasttre er kjøpt inn og pyntet, katta har revet det ned noen ganger og vi har svidd 2 av 5 brett med hjemmelagde pepperkaker. Sånn sett ser vi ut til å være godt i rute. Dessuten er det fortsatt god tid for å finne en fin julegave til madammen.

God jul!

Google har annonsert Gmail for mobiltelefoner og det er jo kjekt, men for meg lå den største nytten i å integrere Gmail med Opera browseren gjennom et Toolbar Panel.

Gmail for mobiltelefoner er tilpasset en mye smalere skjerm enn hva vi har på våre PCer. Dette gjør det lettere å surfe gjennom mailen på en mobiltelefon, men det er også kjekt fra Opera’s browser på PCen.

I Opera har man noe som kalles en Toolbar Panel. Det er en liten liste som dukker opp på venstre side når man trykker F4. Der ligger det inne noen valg som Bookmarks, Transfers, History, Links og Notes. Hvis man trykker på en av de så kommer det opp et smalt vertikalt vindu. Ganske kjekt.

Jeg la inn Google Gmail Mobile som et slikt vindu og dermed har jeg en enkel og rask tilgang til min private email (jobbmailen ligger i Outlook/Exchange). Når jeg surfer nettet er det bare å trykke F4 og så ser jeg raskt om det har kommenn noen nye email.

Dette kunne man selvsagt også gjort gjennom det vanlige browser grensesnittet til Gmail, men da ville man hatt et så bredt bilde at man må bruke den horisontale scrollbaren. Det er veldig lite brukervennlig.

Selv om Gmail mobile gjør det lettere å lese privatmailen på mobiltelefonen, så må jeg fortsatt si at jeg foretrekker mer offline løsninger på telefonen. Det er utrolig kjekt å synkronisere jobbmailen over GPRS med Pocket Outlook og Exchange server. Det er lite trafikk som sendes over dyre linjer, og man kan lese og skrive i ro og fred. Så selv om det blir kjekt med stadig flere nettbaserte løsninger tilpasset små skjermer og Opera teknologier som Small Screen Rendering, så håper jeg at hovedvekten av utviklingen går mot webservices kommunikasjon fra telefonen og ut til servere ute på internett.

Børge: Minimo, Mozilla’s browser for mobile enheter, virker desverre ikke med Gmail mobile. Den er jo bare i versjon 0,11, så det blir nok snart bedre. Opera skal jo ligge langt forran på dette feltet, men det får ikke jeg testet da de fortsatt ikke støtter Qtek 9090 som jeg bruker.

Eldstemann er svært så filminteressert og nå er han i gang med machinima filmskaping ved hjelp av The Movies spillet.

Han kunne tydeligis ikke vente. Dagen han fikk lønn fra NRK for å delta i et ungdomsprogram for radioteateret så bar det rett bort i butikken. Det at spillet sto på ønskelisten hans som var distribuert til oss og resten av slekten var ingen hindring. Ei heller at det bare er en uke til jul og at jeg allerede hadde kjøpt det. Jaja. Er man så interessert så er det vel ikke mulig å være så tålmodig.

The Movies er et spill hvor man leder et filmstudio gjennom mange år. Som så mange andre spill innen denne sjangeren (Themepark o.l.) gjelder det å holde styr på alt. Gullegget her ligger imidlertid ikke i driften og administrasjonen. Man kan sette sammen filmene sine selv og så publisere dem på internett. Desverre må man spille spillet istedenfor å bare lage filmer.

Når man legger ut filmene sine kan man tjene virtuelle penger som igjen kan brukes til å kjøpe nye effekter. F.eks. er det populært i disse dager å kjøpe inn julenisse rekvisitaer for å lage julefilmer. På denne måten kan spillet videreutvikles kontinuerlig.

Spillet er tydeligvis både fengende og lærerikt. Jeg har ikke prøvd det selv, men har sett på mens han og mellomstemannen vår har sittet sammen for å finne ut av det hele. Foreløpig er ikke resultatene det helt store, men potensialet er der. Jeg ser allerede at han begynner å få en bedre forståelse av hvordan det hele fungerer når man setter sammen en film. Han har jo også litt forståelse fra før av. På teatergruppen han går i lærer de å lage manuscript og sammen med klassekamerater løper han rundt i nabolaget og filmer med digitalkameraet mitt. I den virkelige verden har han imidlertid støtt på noen produsent problemer. Det er mange som skal delta og det blir vanskelig/umulig å fullføre scenene når det alltid er noen av klassekameratene som ikke kan. Forhåpentligvis gir dette spillet mye av den samme lærdommen uten disse begrensningene.

Desverre har produsenten av spillet lagt seg på en restriktiv copyright linje. Man eier selv rettighetene til “filmen” man lager, men Linonhead eier figurene, lydeffektene og det andre. Det gjør at man kan ikke selge filmen videre hvis noen blir så flinke at det blir aktuellt. Da må man eventuellt lage filmen på nytt med andre effekter. Det kan man fordi man selv beholder rettigheten til storyen. Ganske dumt.

Jeg husker at Drew Carrey en gang laget en hel episode av sitt show ved hjelp av The Sims. Med The Movies burde det være potensiale for at mange klarer å lage hele serier i ren machinima.

Selv uten å selv ha spilt spillet tror jeg allikevel at jeg kan anbefale det. Ta gjerne også en titt på guttungens “mesterverk” her. Den mest lovende av disse tre er nok “The Disco Detective”. Når han finner ut av de tekniske detaljene tror jeg dette kan bli en artig story etterhvert.

Tidligere denne måneden gikk det et rykte om at noen ønsket å kjøpe Opera Software. Så har det vært litt stille, men nå sier ryktene at det er Google som er interessert.

Selv har jeg ingen viten om dette, men jeg synes det hørtes såpass interessant ut at jeg vil kommentere det litt.

Google brer seg utover i turbofart. Det har flere ganger gått rykter om at de vil komme med en egen browser, men det har ikke slått til. Søkegiganten jobber mye med å profilere Firefox browseren og har blant annet et eget referral program der de deler ut 1$ for hver konvertering til Firefox med Google extension. Således kan man konkludere med at de ikke er interessert i enda en browser. På den andre siden har Google og Opera sammarbeidet i mange år. Den reklamefinansierte utgaven av Opera leverte Google annonser, og Opera henter fortsatt mange reklamekroner gjennom Google besøk initiert fra webbrowseren.

Opera er sterkest på mobile enheter. Det vil definitivt bli et viktig marked også for Google. Så vidt meg bekjent har ikke Firefox en god løsning for smarttelefoner og Pocket utgaven av Internet Explorer er direkte tragisk.

Begge selskapene har noen fellestrekk i måten de fokuserer på brukeropplevelsen og i deres teknologifokus. Opera har i mine øyne de enkleste og beste funksjonene og det beste grensesnittet. Tilsvarende er Google også best på å lage enkle brukergrensesnitt og nye funksjoner som er enkle å ta i bruk. Begge selskapene er veldig forskningsintensive og dyrker frem sine teknologer.

I mine øyne bør det være en god match hvis ryktet er sant. Jeg tror heller ikke at Opera grunderne eller de ansatte ville tatt hatten sin og gått i sinne og frustrasjon ved et eventuellt oppkjøp. Det er jo ofte et faremoment når teknologisselskaper kjøpes opp.

Er ryktet sant? Kanskje/kanskje ikke? Selv om det skulle være sant så betyr jo ikke det nødvendigvis at det blir en avtale heller.