Kaptein Sabeltann

-Hiv og hoi! Snart er skatten vår, så kan vi ta det rolig de neste 100 år.

Minstemann hadde sett frem til sommerens høydepunkt i lang tid. Hver dag sa han mange ganger at vi skulle besøke Kaptein Sabeltann, og denne uken tok vi en to dagers tur til dyreparken for å besøke kongen av havet.

Mange er kritiske til Terje Formoes pengemaskin og synes ikke noe om det. Jeg derimot er svært begeistret for Kaptein Sabeltann og synes det er flott at man kan bli rik på å skape et slikt fenomen også i Norge. Det befrir oss ihvertfall fra Vibeke Løkkeberg syndromet (folk som lager “filmkunst” for seg selv uten å bry seg om hva publikum mener). At en av sangene på den norske singstar var en Sabeltann låt var bra for det fikk minstemann til å også bli med. Det var derimot skuffende at de valgte en av sangene minstemann ikke kan.

Dagen startet ikke så bra. Minstemann var syk og kastet opp. Vi ble derfro litt forsinket på reisen og var bekymret for at turen skulle bli ganske så slitsom. I løpet av turen spøy han 5-6 ganger og rene skift forsvant raskt. Så fort vi kom frem, og han fikk se Kaptein Sabeltann ble han imidlertid rakst frisk. Ganske utrolig egentlig, men det var godt for det ble en lang og slitsom dag.

Det ble en rask innsjekk på hotellet (2.055kr for en natt!) og deretter bar det inn på dyreparken. Minstemann var bare interessert i Sabeltann så vi gikk rett dit. Der fikk han en Sabeltann hatt og en sabel og så bar det inn på en av teaterforestillingene. John Benløs, verdens nest minste sjørøver, var ikke den tøffeste sjørøveren verden har sett, men han var da morsom. I løpet av showet fektet han et sekund med vår lille gutt, og det har han skrytt av hver dag nå. Det er ikke mye som skal til for å more en liten gutt. I det vi gikk ut fra teaterforestillingen var det allerede et nytt show på gang utenfor. Kaptein Sabeltann, Pelle, Benjamin og Langemann var i full gang utenfor. Stemingen var høy blant barna.

Etter noen timer i Sabeltanns verden var det endelig på tide å se noen av dyrene. Det var greit nok, men jeg har vel vært i nok dyrehager for min del. En tur innom tivoliområdet tok vi oss også tid til, men det var kun for de minste. De to eldste synes ikke det var mye spennende der.

På kvelden var det fullt show med Kaptein Sabeltann på amfieteateret og det gikk rett hjem hos både den yngste og de eldste. Minstemann var så spent på dette at han holdt seg våken helt til en halvtime etter midnatt uten å sove på dagen. Det sier litt med tanke på at han enda har noen dager igjen til han fyller fire år.

Dagen etter ble det litt mer tid til å besøke dyrene og til å ta en tur til Kardemomme by. Det var tydelig at det var vi foreldre som dro med ungene ddit fordi vi har vokst opp med Kasper, Jesper og Jonatan på kasett. Ungene hadde knapt hørt om det, men det var profft og virkelig artig å tilbringe noen timer der.

I løpet av dageen måtte vi selvsagt en ny tur innom Sabeltanns verden for å tilfredstille minstemann. Vi avsluttet da også dagen med en reise med Kaptein Sabeltann’s båt, den Sorte Dame. Det var stas.

Alt i alt så er jeg ganske imponert over dyreparken i Kristiansand. De har tydelig tatt noe inspirasjon fra amerikanske parker uten å slippe det norske særpreget. For de som har små barn kan jeg varmt anbefale en tur. For de eldre er det derimot litt for tamt. Vår trettenåring kjedet seg i store perioder.

Su Doku

“Tall-kryssordet” har tatt helt av. Før jeg dro på ferie ble jeg utfordret på jobben, men jeg hadde ikke tid. Nå trener jeg litt hver dag for å holde hjernen i gang uten å jobbe og for å knuse mine kolegaer når jeg er tilbake på jobb.

Su Doku er et veldig enkelt spill som går ut på å fylle ut et 9*9 ruteark med tall fra 1-9. De 9*9 rutene er delt inn i 9 soner av 3*3. Innen hver av de sonene må alle tallene fra 1-9 brukes, og de kan brukes en gang. Tallene må også være unike på tvers av sonene både loddrett og vannrett. Man starter opp med noen forhåndsutfylte tall.

Ved første øyekast kan det se ut som tallene er tilfeldig plassert, men det er de ikke. Det skal alltid være mulig å finne frem til et nytt tall ved hjelp av logikk, og det skal ikke være nødvendig å gjette. Hvert spill har forskjellig vanskelighetsgrad avhengig av hvor de første tallene er plassert.

Jeg kjøpte en bok med 100 slike spill i en bokhandel i London, og jeg prøver å løse en vanskelig hver dag. Det går greit, men jeg brukte veldig lang tid på de første og jeg er fortsatt ikke så rask. Tanken min er at det ikke er nok å klare dem, men jeg må også kunne gjøre det så raskt som mulig hvis jeg skal slå mine kollegaer. Med hastverk går det fort galt, og det er virkelig vanskelig å rette opp en feil når man oppdager den i ettertid.

Mange aviser har slengt seg på bølgen så det blir neppe aktuellt å kjøpe noen flere bøker om dette. Det finnes også en nettbasert utgave man kan prøve seg på. Den fungerte veldig bra, så hvis du er interessert kan du prøve den her.

Tilbake fra London

Ikke akkurat den hyggeligste dagen å avslutte en flott storbyferie på, men nå er jeg i hvertfall hjemme igjen. Selv så jeg ikke noe til bombingen, selv om en av dem gikk av rett bak hotellet. Transportproblemene fikk jeg derimot oppleve.

Dagen begynte så fint. Jeg sov litt lenge, og så på nyhetene at noe var gått galt på en T-bane stasjon. Deretter bar det til British Museum for å få med seg litt historie. Da ble det raskt tydelig at det ikke var noe som hadde gått galt, men at det hadde vært en terroraksjon. Vaktene skulle plutselig undersøke ryggsekken min når vi gikk inn.

Etterhvert fikk vi med oss hva som hadde skjedd, men på mange måter var det også overraskende hvor lite vi fikk av informasjon. SMS fungerte dårlig og det samme gjaldt telenettet. Som den teknologifriken jeg er gikk jeg selvsagt innom nærmeste Starbucks for å koble meg på internett. Det fungerte ikke, men det var nok en tilfeldighet. Enden på visa var at den mest oppdaterte informasjonen som var tilgjengelig var en avis! Den kom på gata bare noen få timer etter hendelsen.

Jeg sitter litt forundret her nå og ser at jeg ikke har fått en ordentlig oversikt før jeg kom hjem til Norge og kunne sette meg i ro og fred med internett.

Jeg hørte ikke eksplosjonen, men jeg hørte alle sirenene. Ambulanser, politibiler og brannbiler kjørte frem og tilbake, men jeg reagerte egentlig ikke på det. De samme sirenene har jeg hørt hver kveld. I går var det en som ble påkjørt av bussen rett utenfor, og det skjer så mye i denne byen at man nesten slutter å merke seg det. Det kunne nesten virke som at det gjaldt de fleste.

3 millioner transporteres gjennom London Underground hver dag. Legg til alle de røde to etasjers bussene, så får du et inntrykk av hvor mange som ferdes i London. Plutselig var det nesten helt stille i trafikken. Bare drosjene og noen få biler kjørte. Resten stanset helt opp.

Vi hadde en flyavgang på kvelden fra Stansted så vi hadde egentlig god tid. For å være på den sikre siden bestemte vi oss for å prøve å komme os avgårde 6 timerfør avgangen. Undergrunnen var stengt og toget var stanset, så vi tok en taxi til bussholdeplassen ved Victoria Coach Station. Der var det ikke så rent få mennesker. Ingen busser gikk ut eller inn av London, så det var bare å vente. Politiet gikk frem og tilbake og av en eller annen grunn ble det en plutselig evakuering av kjøpesenteret vi var inne på ved siden av stasjonen. Det skjedde ikke noe mer, så vi gikk inn igjen etterpå. Til slutt begynte endelig bussene å gå, og vi rakk derfor flyet med en 20-30 minutters margin. Ikke noe stress, men det ble litt slitsomt med en sånn tur.

Jeg er egentlig litt overrasket over hvor rolig alle tok det. London stanset opp, men det var ikke et surt fjes eller en stresset person å se. Det virket som om alle innfant seg med at dette kom til å ta sin tid, og at det beste vi kunne gjøre var å være tålmodige. Det fungerte da også bra etterhvert som ting kom i gang igjen.

Nå sto ikke jeg oppi de alvorlige hendelsene så det kan nok ha fortont seg svært annerledes for de som opplevde tragedien på nært hold.

PS! Jeg beklager hvis skriblingen min har vært litt usammenhengende. Jeg er trøtt og går og legger meg så fort jeg har postet dette.

Hackers & Painters

Paul Graham er en interessant mann med interessant bakgrunn og interessante tanker. Han har en doktorgrad i IT, men har også studert mailing. Han ble rik på å starte ViaWeb, som var en av de første webapplikasjonene og som ble solgt til Yahoo, han jobber med å lage et nytt programeringsspråk og han skriver veldig interessante artikler.

Jeg har nettopp lest ferdig boken hans Hackers & Painters. Det er en samling av artikler han har skrevet, som han også har lagt ut gratis på sin hjemmeside. I disse artiklene går han igjennom forskjellige temaer som hvorfor nerder er upopulære, hvordan skaffe seg velstand, hvordan programmeringspråk fungerer, hvordan bekjempe spam, hvorfor det å ansette folk er utdatert og gammeldags og mye mye mer. Etter å ha lest et par av dem online, synes jeg de var så bra at jeg kjøpte boken for også å kunne ha artiklene hans i bokhyllen min.

Mye av det Paul Graham skriver er ren kritikk mot sånne som meg, som foretrekker å programmere i Visual Basic.Net. Allikevel leser jeg beundrene videre. Denne mannen er smart, han kan mye og han liker å formidle sine ideer, erfaring og kunnskap.

Alle er vel ikke like ivrige til å lese som meg, men de kan da også høre et av hans foredrag hos ITConversations. Det har tittelen Great Hackers og anbefales på det sterkeste.

Boken hans finner du hos Amazon. Les og nyt.

Ferieblogging

Da er første feriedag påbegynt for min del, og nå går jeg over i feriemodus. Normalt skulle det tilsi mindre aktivitet her på bloggen, men jeg håper på å gå motsatt vei. Blogging er en hobby og nå får jeg bedre tid til den.

Det blir nok færre lesere nå i sommer. De fleste sitter nok mer forran PCen når de er på jobb eller gjør unna litt arbeid på kvelden. Når jeg nå tror at jeg får økt aktiviteten min så er jeg ikke så sikker på at dedt blir flere innlegg. Det jeg håper på er å kunne bruke litt mer tid på hvert enkelt innlegg slik at innholdet blir mer interessant å lese.

Jeg skal litt ut på tur denne ferien også. Da har det som regel vært en hindring å ikke ha tilgang til internett. Uten tilgang, ingen blogging. Det problemet tror jeg at er løst i år, ihvertfall mens jeg er i Norge og det er jeg mesteparten av ferien. Jeg har med meg UMTS kortet og jeg har en ny snerten liten Tablet PC som er lett å ta med seg overalt. Dessuten har jeg Qtek mobilen min, så alt bør ligge til rette for å få skrevet noen innlegg forutsatt at lysten er tilstede.

Jeg har med meg en bunke med bøker jeg skal igjennom i løpet av sommeren, og det vil da naturlig nok bli noen innlegg med utgangspunkt i de. En av bøkene er om Podcasting så kanskje det blir en Podcast i løpet av sommeren også. Det tør jeg imidlertid ikke å love. Det står nok ikke på innholdet, men mer på at jeg gjerne vil ha med litt musikk/lyd så det ikke blir så monotont. I den forbindelse fant jeg en veldig interessant kommentar fra Steve Jobs i Wall Street Journal: “Mr. Jobs says Apple has an agreement from music companies that allows podcasters to play 30-second song clips in their shows.”. Hvis Steve har fått en slik tilatelse til alle Podcasts som lastes ned via iTunes, så må jo det bety at det er lov for alle Podcasts? For selv om man kan laste ned via iTunes, så vil jo de samme Podcastene også være tilgjengelig via andre downloads. Hvis noen finner noe mer om dette, så hadde det vært fint om de skrev et innlegg om det og ga meg et hint om det.

Ellers så skal jeg trene litt i sommer. Som nevnt tidligere så har jeg kjøpt to dansematter til Playstation. I går kjøpte jeg også sportspillet fra Athens OL i fjor. Vi koblet opp dansematten og løp en 400m. Det var tungt! Jeg ga alt fra starten av og gikk vel egentlig tom for krefter allerede etter 100 meter. Når kommentatoren sa at det var jevnt halvveis, så var jeg i praksis ferdig. En helsprekk på slutten, og jeg måtte legge meg ned på gulvet for å få igjen pusten og fordøyve melkesyren. Dette er fremtiden for spill! Få full kropslig aktivitet foran TVen.

Ellers så har vi også synget litt på den norske Singstar pakken til Playstation. Som så mange andre er jeg skuffet over låtutvalget, men jeg kjøpte den allikevel. Musikkindustrien bør ta innover seg at de taper endel penger på sine rigide lisensieringsordninger. Jeg betalte 350kr for å få tilgang til et produkt med bare 2 kule sanger, Forelska i læreren og Splitter Pine. I tillegg var det viktig å få med en Kaptein Sabeltann låt så minstemann også kunne synge med. Skuffelsen var derfor stor over at de hadde plukket ut en sang som minstemann ikke kunne. Talentløst. Hvis musikkindustrien haddde hatt vett i skallen, så hadde ded gjort det lettere å få pøst uut Singstar titler. Betalingsvilligheten er høy, men de må slå til nå. Hvis ikke vil det dukke opp piratkopierende alternativer med bedre utvalg. Og når det har skjedd, er det en lang vei tilbake.

Det får være nok for nå. Følg med for flere innlegg i løpet av sommeren.