Nå er jeg helt klart i feriemodus. Det sikreste tegnet på det er når man ikke har kontroll på hvilken dag det er. I går var jeg hellig overbevist om at det var lørdag, selv om det var fredag. Jeg kommenterte det til og med på bloggen min.
Det er vel egentlig et godt tegn. Da kan jeg stresse med god samvittighet når jeg begynner på jobb igjen 1. august.
Som så mange andre i min bransje sliter jeg med skarpt sollys. Skarp lys er i denne sammenheng definert som vær fra lettere overskyet og videre til sterk sol. Solbriller holder ikke, så jeg sitter her på verandaen med en tablet PC, en parasoll, nachos, øl og svømmebriller.
Jeg innrømmer glatt at jeg neppe ser særlig intelligent ut her jeg sitter. Vi har ikke svømmebasseng her hjemme og det er et stykke til nærmeste badedamm. Det fine med svømmebriller er at de dekker sollyset fra alle kanter. De er jo vantette og dermed slipper ikke sola inn ufiltrert heller.
Det kan derfor synes som at dette burde være en genial løsning som burde anbefales til alle. Det er det desverre ikke. Skjermen på maskinen min har desverre altfor lav lysstyrke. Parasollen skjermer litt, men det er ikke godt nok. En ordentlig løsning har jeg desverre ikke funnet på dette ennå. Ganske synd egentlig, for med WLAN og UMTS burde potensialet for å jobbe utendørs være godt.
Konklusjonen min blir derfor at det mangler litt for å kunne jobbe effektivt utendørs. Med en kald øl, nachos med ost og en bar overkropp får jeg vel allikevel se igjennom fingrene med ulempene og heller være litt mindre effektiv i dag. Det er jo tross alt lørdag og midt i sommerferien min.
Mailboksen er full, MP3 spilleren er full og harddisken er full. Vennligst slett.
Jeg misliker sterkt å måtte slette ting. Mye av det vil jeg aldri bry meg om senere, men av og til har jeg slettet noe jeg gjerne ville beholdt. At jeg må slette ting som er lastet ned fra nettet er ikke så ille, hvis det dreier seg om programvaresnutter. Da finner jeg det som regel igjen hvis jeg trenger det. Hvis det derimot dreier seg om email, podcasts, PDF filer, PowerPoint presentasjoner og lignende synes jeg det er surt.
Spesiellt ille synes jeg det er å slette email. Mange har nå outsourcet endel tjenester og email er som regel en av dem. Av en eller annen grunn ser det ut til at 300MB er en form for industristandard. Det fylles raskt. Selvsagt er det som regel vedleggene som er den skyldige, og det er ikke fornuftig å bruke email som et lagringssted for store filer, men jeg synes denne grensen er altfor lav.
Jeg liker å beholde email for det gir meg mulighet til å se litt tilbake i tid uten å føre en dagbok eller journal over alle hendelser. Ved å se på hva slags email jeg har sendt og mottatt i en periode gjør det meg istand til å huske hvor jeg var, hva jeg gjorde og for hvem. Denne metoden har reddet mang en timeliste og enda flere reiseregninger.
Google er en av de få selskapene som har skjønt verdien av email historikk. Med sin GMail tjeneste fikk man 1GB email lagring gratis, og nå er det doblet til 2GB. Det forundrer meg stadig vekk at ikke ASP leverandører har tatt dette innover seg. Det har sikkert noe med backup å gjøre. ASP leverandørene er ansvarlig for at alt tas backup av, og for å gjøre det enkelt tar de ofte en full backup fordi inkrementelle backups kan være knotede å kjøre en restore på.
Jeg tror ASP leverandørene nå må omstille seg. Med dagens priser på lagring burde det ikke være nødvendig med trange lagringsplasser. Istedenfor burde det legges til rette for at gamle email tas backup av en sjelden gang, for de skal jo ikke endres på, men de bør være tilgjengelig.
Nå angrer jeg på at jeg kjøpte en MP3 spiller med bare 5GB. Den er smekkfull etter bare noen få måneder og jeg må slette for å få lagt inn de nye. Det er egentlig ikke et problem, men det er et irritasjonselement. Nå må jeg ta meg tid til å sortere ut de podcastene som var så bra at jeg vil ha dem tilgjengelig.
Jeg har en 250GB ekstern harddisk som jeg dumper ned endel data på, men nå er den også full. Den inneholder endel undøvendige dataer da jeg som regel bruker den til å ta backup før jeg reinstallerer en av PCene, noe jeg skal gjøre i løpet av den kommende uken. Da må jeg vel bare bite i det sure eplet og ta meg tid til å møysommelig sortere ut hva som kan slettes og hva som må beholdes.
“Kom i form” til OL var et slagord før Lillehammer OL i 1994. Nå har vi nettopp hatt en reprise av Athen OL her i stua ved hjelp av to dansematter til Playstation.
Jeg dusjet for 2 timer siden, men jeg må helt klart ta en ny dusj. Svetten har sprutet av meg. Litt urovekkende er det at jeg på tross av min håpløse fysiske form, faktisk slo alle ungene på 400 meteren. Kanskje bør dagens unger trene litt mer? Mine to eldste trener minst to ganger i uka, så i utgangspunktet burde det ikke være et problem men jeg er ikke så sikker når jeg ser resultatet.
Selv har jeg vært særdeles aktiv til å trene mens jeg vokste opp, og kanskje er det derfor jeg ikke er så ivrig nå lengre. Uansett hva jeg finner på vil jeg aldri komme i nærheten av det nivået jeg var på i slutten av tenårene.
Unger er veldig ivrig på dataspill, og med nyvinninger som SingStar har også mange voksne tatt frem Playstation når de kommer sammen. Det er en kjennsgjerning at folk gjerne liker å konkurrere litt når de trener, jeg er ihvertfall sånn. Det hadde derfor vært fint om det kom et regelrett treningsprogram for Playstation hvor man bruker dansematter og kanskje også EyeToy. Det hadde vært endel mer motiverende enn de mange håpløse aerobics instruksjonsvideoene.
Som mann kan jeg vel alltids se på disse videoene, men jeg ville ikke finne på å trene etter dem. Kanskje hadde det endret seg hvis det hele ble gjennomført som et spill med poeng? Dance Revolution og OL spillet gjør deg svett, men det blir ikke den helt riktige treningseffekten å gjøre en og annen spurt. De fleste av oss trenger mer aerob trening, mens disse spillene stort sett gir en anaerobic effekt.
I tillegg til dansematter kunne det kanskje vært mulig å gjøre noen grep så man kunne koblet til en ergometersykkel, eller en romaskin? Tenkt deg hvor herlig det hadde vært å ta en “Easy” utgave av Tour De France i disse tider. Det kommer nok. Vi får bare være litt tålmodige.
Nå har jeg fått igjen pusten og pulsen nærmer seg det normale, så det er vel på tide med en dusj. Første treningsøkt i forbindelse med Kom i form til OL er gjennomført.
Flipbook er et artig lite Flash program som lar deg tegne enkle flip-animasjoner på web.
Programmet fungerer på samme måte som når man tegner en liten tegning på noen ark og så flipper igjennom dem. Da ser det ut som at strekfiguren beveger seg. Animasjonen kan tegnes med mus, men det er helt klart en fordel å ha en tablet PC, eventuellt bruke en tegnematte.
Selv med nødvendige hjelpemidler er jeg nok ganske talentløs når det gjelder tegning. Jeg klarte å tegne en enkel bil som kjørte rundt, til minstemanns begeeistring, men den var på ingen måte god nok til at jeg lagret den.
Det var imidlertid endel andre med mer talent enn meg som hadde lagret sine animasjoner. Noen av dem var ganske severdige.
-Hiv og hoi! Snart er skatten vår, så kan vi ta det rolig de neste 100 år.
Minstemann hadde sett frem til sommerens høydepunkt i lang tid. Hver dag sa han mange ganger at vi skulle besøke Kaptein Sabeltann, og denne uken tok vi en to dagers tur til dyreparken for å besøke kongen av havet.
Mange er kritiske til Terje Formoes pengemaskin og synes ikke noe om det. Jeg derimot er svært begeistret for Kaptein Sabeltann og synes det er flott at man kan bli rik på å skape et slikt fenomen også i Norge. Det befrir oss ihvertfall fra Vibeke Løkkeberg syndromet (folk som lager “filmkunst” for seg selv uten å bry seg om hva publikum mener). At en av sangene på den norske singstar var en Sabeltann låt var bra for det fikk minstemann til å også bli med. Det var derimot skuffende at de valgte en av sangene minstemann ikke kan.
Dagen startet ikke så bra. Minstemann var syk og kastet opp. Vi ble derfro litt forsinket på reisen og var bekymret for at turen skulle bli ganske så slitsom. I løpet av turen spøy han 5-6 ganger og rene skift forsvant raskt. Så fort vi kom frem, og han fikk se Kaptein Sabeltann ble han imidlertid rakst frisk. Ganske utrolig egentlig, men det var godt for det ble en lang og slitsom dag.
Det ble en rask innsjekk på hotellet (2.055kr for en natt!) og deretter bar det inn på dyreparken. Minstemann var bare interessert i Sabeltann så vi gikk rett dit. Der fikk han en Sabeltann hatt og en sabel og så bar det inn på en av teaterforestillingene. John Benløs, verdens nest minste sjørøver, var ikke den tøffeste sjørøveren verden har sett, men han var da morsom. I løpet av showet fektet han et sekund med vår lille gutt, og det har han skrytt av hver dag nå. Det er ikke mye som skal til for å more en liten gutt. I det vi gikk ut fra teaterforestillingen var det allerede et nytt show på gang utenfor. Kaptein Sabeltann, Pelle, Benjamin og Langemann var i full gang utenfor. Stemingen var høy blant barna.
Etter noen timer i Sabeltanns verden var det endelig på tide å se noen av dyrene. Det var greit nok, men jeg har vel vært i nok dyrehager for min del. En tur innom tivoliområdet tok vi oss også tid til, men det var kun for de minste. De to eldste synes ikke det var mye spennende der.
På kvelden var det fullt show med Kaptein Sabeltann på amfieteateret og det gikk rett hjem hos både den yngste og de eldste. Minstemann var så spent på dette at han holdt seg våken helt til en halvtime etter midnatt uten å sove på dagen. Det sier litt med tanke på at han enda har noen dager igjen til han fyller fire år.
Dagen etter ble det litt mer tid til å besøke dyrene og til å ta en tur til Kardemomme by. Det var tydelig at det var vi foreldre som dro med ungene ddit fordi vi har vokst opp med Kasper, Jesper og Jonatan på kasett. Ungene hadde knapt hørt om det, men det var profft og virkelig artig å tilbringe noen timer der.
I løpet av dageen måtte vi selvsagt en ny tur innom Sabeltanns verden for å tilfredstille minstemann. Vi avsluttet da også dagen med en reise med Kaptein Sabeltann’s båt, den Sorte Dame. Det var stas.
Alt i alt så er jeg ganske imponert over dyreparken i Kristiansand. De har tydelig tatt noe inspirasjon fra amerikanske parker uten å slippe det norske særpreget. For de som har små barn kan jeg varmt anbefale en tur. For de eldre er det derimot litt for tamt. Vår trettenåring kjedet seg i store perioder.
“Tall-kryssordet” har tatt helt av. Før jeg dro på ferie ble jeg utfordret på jobben, men jeg hadde ikke tid. Nå trener jeg litt hver dag for å holde hjernen i gang uten å jobbe og for å knuse mine kolegaer når jeg er tilbake på jobb.
Su Doku er et veldig enkelt spill som går ut på å fylle ut et 9*9 ruteark med tall fra 1-9. De 9*9 rutene er delt inn i 9 soner av 3*3. Innen hver av de sonene må alle tallene fra 1-9 brukes, og de kan brukes en gang. Tallene må også være unike på tvers av sonene både loddrett og vannrett. Man starter opp med noen forhåndsutfylte tall.
Ved første øyekast kan det se ut som tallene er tilfeldig plassert, men det er de ikke. Det skal alltid være mulig å finne frem til et nytt tall ved hjelp av logikk, og det skal ikke være nødvendig å gjette. Hvert spill har forskjellig vanskelighetsgrad avhengig av hvor de første tallene er plassert.
Jeg kjøpte en bok med 100 slike spill i en bokhandel i London, og jeg prøver å løse en vanskelig hver dag. Det går greit, men jeg brukte veldig lang tid på de første og jeg er fortsatt ikke så rask. Tanken min er at det ikke er nok å klare dem, men jeg må også kunne gjøre det så raskt som mulig hvis jeg skal slå mine kollegaer. Med hastverk går det fort galt, og det er virkelig vanskelig å rette opp en feil når man oppdager den i ettertid.
Mange aviser har slengt seg på bølgen så det blir neppe aktuellt å kjøpe noen flere bøker om dette. Det finnes også en nettbasert utgave man kan prøve seg på. Den fungerte veldig bra, så hvis du er interessert kan du prøve den her.
Ikke akkurat den hyggeligste dagen å avslutte en flott storbyferie på, men nå er jeg i hvertfall hjemme igjen. Selv så jeg ikke noe til bombingen, selv om en av dem gikk av rett bak hotellet. Transportproblemene fikk jeg derimot oppleve.
Dagen begynte så fint. Jeg sov litt lenge, og så på nyhetene at noe var gått galt på en T-bane stasjon. Deretter bar det til British Museum for å få med seg litt historie. Da ble det raskt tydelig at det ikke var noe som hadde gått galt, men at det hadde vært en terroraksjon. Vaktene skulle plutselig undersøke ryggsekken min når vi gikk inn.
Etterhvert fikk vi med oss hva som hadde skjedd, men på mange måter var det også overraskende hvor lite vi fikk av informasjon. SMS fungerte dårlig og det samme gjaldt telenettet. Som den teknologifriken jeg er gikk jeg selvsagt innom nærmeste Starbucks for å koble meg på internett. Det fungerte ikke, men det var nok en tilfeldighet. Enden på visa var at den mest oppdaterte informasjonen som var tilgjengelig var en avis! Den kom på gata bare noen få timer etter hendelsen.
Jeg sitter litt forundret her nå og ser at jeg ikke har fått en ordentlig oversikt før jeg kom hjem til Norge og kunne sette meg i ro og fred med internett.
Jeg hørte ikke eksplosjonen, men jeg hørte alle sirenene. Ambulanser, politibiler og brannbiler kjørte frem og tilbake, men jeg reagerte egentlig ikke på det. De samme sirenene har jeg hørt hver kveld. I går var det en som ble påkjørt av bussen rett utenfor, og det skjer så mye i denne byen at man nesten slutter å merke seg det. Det kunne nesten virke som at det gjaldt de fleste.
3 millioner transporteres gjennom London Underground hver dag. Legg til alle de røde to etasjers bussene, så får du et inntrykk av hvor mange som ferdes i London. Plutselig var det nesten helt stille i trafikken. Bare drosjene og noen få biler kjørte. Resten stanset helt opp.
Vi hadde en flyavgang på kvelden fra Stansted så vi hadde egentlig god tid. For å være på den sikre siden bestemte vi oss for å prøve å komme os avgårde 6 timerfør avgangen. Undergrunnen var stengt og toget var stanset, så vi tok en taxi til bussholdeplassen ved Victoria Coach Station. Der var det ikke så rent få mennesker. Ingen busser gikk ut eller inn av London, så det var bare å vente. Politiet gikk frem og tilbake og av en eller annen grunn ble det en plutselig evakuering av kjøpesenteret vi var inne på ved siden av stasjonen. Det skjedde ikke noe mer, så vi gikk inn igjen etterpå. Til slutt begynte endelig bussene å gå, og vi rakk derfor flyet med en 20-30 minutters margin. Ikke noe stress, men det ble litt slitsomt med en sånn tur.
Jeg er egentlig litt overrasket over hvor rolig alle tok det. London stanset opp, men det var ikke et surt fjes eller en stresset person å se. Det virket som om alle innfant seg med at dette kom til å ta sin tid, og at det beste vi kunne gjøre var å være tålmodige. Det fungerte da også bra etterhvert som ting kom i gang igjen.
Nå sto ikke jeg oppi de alvorlige hendelsene så det kan nok ha fortont seg svært annerledes for de som opplevde tragedien på nært hold.
PS! Jeg beklager hvis skriblingen min har vært litt usammenhengende. Jeg er trøtt og går og legger meg så fort jeg har postet dette.
Paul Graham er en interessant mann med interessant bakgrunn og interessante tanker. Han har en doktorgrad i IT, men har også studert mailing. Han ble rik på å starte ViaWeb, som var en av de første webapplikasjonene og som ble solgt til Yahoo, han jobber med å lage et nytt programeringsspråk og han skriver veldig interessante artikler.
Jeg har nettopp lest ferdig boken hans Hackers & Painters. Det er en samling av artikler han har skrevet, som han også har lagt ut gratis på sin hjemmeside. I disse artiklene går han igjennom forskjellige temaer som hvorfor nerder er upopulære, hvordan skaffe seg velstand, hvordan programmeringspråk fungerer, hvordan bekjempe spam, hvorfor det å ansette folk er utdatert og gammeldags og mye mye mer. Etter å ha lest et par av dem online, synes jeg de var så bra at jeg kjøpte boken for også å kunne ha artiklene hans i bokhyllen min.
Mye av det Paul Graham skriver er ren kritikk mot sånne som meg, som foretrekker å programmere i Visual Basic.Net. Allikevel leser jeg beundrene videre. Denne mannen er smart, han kan mye og han liker å formidle sine ideer, erfaring og kunnskap.
Alle er vel ikke like ivrige til å lese som meg, men de kan da også høre et av hans foredrag hos ITConversations. Det har tittelen Great Hackers og anbefales på det sterkeste.
Boken hans finner du hos Amazon. Les og nyt.
Da er første feriedag påbegynt for min del, og nå går jeg over i feriemodus. Normalt skulle det tilsi mindre aktivitet her på bloggen, men jeg håper på å gå motsatt vei. Blogging er en hobby og nå får jeg bedre tid til den.
Det blir nok færre lesere nå i sommer. De fleste sitter nok mer forran PCen når de er på jobb eller gjør unna litt arbeid på kvelden. Når jeg nå tror at jeg får økt aktiviteten min så er jeg ikke så sikker på at dedt blir flere innlegg. Det jeg håper på er å kunne bruke litt mer tid på hvert enkelt innlegg slik at innholdet blir mer interessant å lese.
Jeg skal litt ut på tur denne ferien også. Da har det som regel vært en hindring å ikke ha tilgang til internett. Uten tilgang, ingen blogging. Det problemet tror jeg at er løst i år, ihvertfall mens jeg er i Norge og det er jeg mesteparten av ferien. Jeg har med meg UMTS kortet og jeg har en ny snerten liten Tablet PC som er lett å ta med seg overalt. Dessuten har jeg Qtek mobilen min, så alt bør ligge til rette for å få skrevet noen innlegg forutsatt at lysten er tilstede.
Jeg har med meg en bunke med bøker jeg skal igjennom i løpet av sommeren, og det vil da naturlig nok bli noen innlegg med utgangspunkt i de. En av bøkene er om Podcasting så kanskje det blir en Podcast i løpet av sommeren også. Det tør jeg imidlertid ikke å love. Det står nok ikke på innholdet, men mer på at jeg gjerne vil ha med litt musikk/lyd så det ikke blir så monotont. I den forbindelse fant jeg en veldig interessant kommentar fra Steve Jobs i Wall Street Journal: “Mr. Jobs says Apple has an agreement from music companies that allows podcasters to play 30-second song clips in their shows.”. Hvis Steve har fått en slik tilatelse til alle Podcasts som lastes ned via iTunes, så må jo det bety at det er lov for alle Podcasts? For selv om man kan laste ned via iTunes, så vil jo de samme Podcastene også være tilgjengelig via andre downloads. Hvis noen finner noe mer om dette, så hadde det vært fint om de skrev et innlegg om det og ga meg et hint om det.
Ellers så skal jeg trene litt i sommer. Som nevnt tidligere så har jeg kjøpt to dansematter til Playstation. I går kjøpte jeg også sportspillet fra Athens OL i fjor. Vi koblet opp dansematten og løp en 400m. Det var tungt! Jeg ga alt fra starten av og gikk vel egentlig tom for krefter allerede etter 100 meter. Når kommentatoren sa at det var jevnt halvveis, så var jeg i praksis ferdig. En helsprekk på slutten, og jeg måtte legge meg ned på gulvet for å få igjen pusten og fordøyve melkesyren. Dette er fremtiden for spill! Få full kropslig aktivitet foran TVen.
Ellers så har vi også synget litt på den norske Singstar pakken til Playstation. Som så mange andre er jeg skuffet over låtutvalget, men jeg kjøpte den allikevel. Musikkindustrien bør ta innover seg at de taper endel penger på sine rigide lisensieringsordninger. Jeg betalte 350kr for å få tilgang til et produkt med bare 2 kule sanger, Forelska i læreren og Splitter Pine. I tillegg var det viktig å få med en Kaptein Sabeltann låt så minstemann også kunne synge med. Skuffelsen var derfor stor over at de hadde plukket ut en sang som minstemann ikke kunne. Talentløst. Hvis musikkindustrien haddde hatt vett i skallen, så hadde ded gjort det lettere å få pøst uut Singstar titler. Betalingsvilligheten er høy, men de må slå til nå. Hvis ikke vil det dukke opp piratkopierende alternativer med bedre utvalg. Og når det har skjedd, er det en lang vei tilbake.
Det får være nok for nå. Følg med for flere innlegg i løpet av sommeren.