Anders Brenna

-DVD i bil er farlig, sier fagfolk til NettAvisen. Som en familiefar med 3 barn i baksetene må jeg si meg uenig.

Selv har jeg ikke TV eller DVD spiller i bilen nå, men jeg har hatt det i USA for noen år siden og jeg skal definitivt ha det i min neste bil. På lengre turer lar jeg nå ungene se en film på en bærbar PC med DVD spiller. Det fungerer greit, men jeg skulle helst hatt et fastmontert system.

TV og video anklages ofte for å være en pasifiserende aktivitet. Hvis det er hjemme og ungene blir sittende passivt forran TVen hele dagen så er det en negativ ting. I bilen derimot, er det veldig positivt.

Alle foreldre vet hvor forstyrrende det kan være med unger som kjegler med hverandre i baksetet. Man ender opp med å snu seg for å kjefte, og man titter vel mye i speilet for å følge med på at ikke en ny runde starter opp. Det er mange ganger verre, enn å gjøre noen justeringer på en film eller å sette inn en ny.

Hvis man skal strekke ressonementet til disse fagfolkene litt lengre, så kan man si at sjåføren heller ikke bør drikke en brus mens han kjører. Det kan jo være forstyrrende…

Min favorittkilde for nyheter om IT-bransjen er CNet News.com. De dekker det meste av det som er verdt å dekke på den internasjonale arenaen og de viser tydelig at de ikke er redd for konkurrentene.

Istedenfor å kopiere andre nettsteders nyheter med en minimal omskrivning, har de heller valgt å ha en liten seksjon lengre nede på siden under tittelen “More news from around the Web”. Der har de linker til andre nettsteder med de artiklene som de synes er verdt å lese hos andre.

Dette er noe jeg som leser setter pris på, og som får meg til å sjekke innom nettstedet gjennom browseren også. På de aller fleste nettstedene jeg er innom går jeg bare via RSS leseren min, SharpReader. Der kommer ikke disse linkene opp, så jeg føler at jeg må sjekke innom siden en gang om dagen også.

En annen ting jeg liker hos dem, er hvordan de omorganiserer nyhetene i helgene. De fleste IT-nyhetene publiseres på hverdagene og det er derfor ikke så mye nytt å melde på en lørdag eller søndag. Vi IT-folk er såpass nerdete at mange av oss faktisk savner å lese litt om IT-bransjen i helgene også. Da har vi gjerne litt god tid til å lese litt mer dyptgående artikler. News.com har tatt konsekvensen av dette og tilbyr slikt innhold. Som regel er det ikke nytt stoff, men de plasserer gjerne noe av siste ukes lengre artikler på forsiden igjen når lørdagen kommer. Dermed oppleves nettstedet som interessant også i helgene.

Jeg skulle ønske at norske Digi.no gjorde noe av det samme. De kunne f.eks. spart innleggene til Arild Haraldsen eller Nina Furu til helgen. Alternativt kunne de kanskje hatt sin egen bloggespalte om IT, omtrent slik Dagbladet har med politikerbloggen sin. Det burde ikke være vanskelig å rekruttere noen til et slikt oppdrag.

I dag kjøpte jeg mitt første program til min Qtek mobiltelefon. Det var et stoppeklokkeprogram.

Som så mange fedre er jeg med når ungene driver med idrett. I mitt tilfelle går det hovedsaklig i svømming, noe jeg synes er veldig bra fordi jeg selv svømte i mange år. Når man står på kanten følger man ivrig med og tar tiden på ungene. Slutttiden er selvsagt viktig, men det er også ganske så interessant å se hva mellomtidene var så man kan analysere løpet etterpå. Normalt skriver man derfor ned tidene for så å regne ut hvor lang tid som ble brukt på de forskjellige lengdene.

En av tingene jeg hadde tenkt til å lage til min mobil, var et tidtagningsprogram som gjorde dette automatisk. Programmet skulle fungere som en stoppeklokke som automatisk regnet ut mellomtidene, men som også lagret resultatene. På den måten ville det være lett å holde orden på resultatene fra gang til gang.

Nå er ikke tid det jeg har størst overskudd på, så når jeg fikk høre at et slikt program fantes måtte jeg selvsagt prøve det. Det var ikke helt slik jeg hadde planlagt det, men det var godt nok. Det tar mellomtider og lagrer de til en tekstfil. I tillegg har man muligheten til å holde orden på flere svømmere samtidig. Programmet kom med 15 dagers evaluering og prislappen var 10$. En enkel beslutning.

Min foreløpige erfaring med Qtek’n min er at jeg er ganske fornøyd. Det er litt smårusk i maskineriet fortsatt, så jeg vil ikke anbefale den for massene ennå. Den er god nok for meg, og med tanke på hvor lett det er å lage nye programmer så tror jeg at software markedet for mobile applikasjoner snart tar av.

Forøvrig prøvde jeg å installere Opera browseren, men der var det noe som gikk galt. Hvis jeg får tid skal jeg se om jeg får det til å virke, for Microsoft’s Pocket IE er ikke mye å skryte av.

Hvorfor er det så vanskelig å telle programvarelisenser? Det finnes jo mer enn 100 leverandører av løsninger for dette problemet.

Av disse leverandørene kan jeg nevne noen navn som burde være kjent for de fleste: Microsoft, CA, IBM, Peregrine, Altiris og Intel. Av norske selskaper vet jeg ihvertfall om to: Snow Software og OpenIT. Min personlige oppfatning er at de norske selskapene ligger langt fremme teknologisk, men det er likevel langt igjen til en “god nok” løsning.

Lisensadministrasjon er et problem både for kunden og leverandøren. Leverandøren vil ha betalt for produktene sine, og vil ofte hevde at kundene er underlisensiert. Kundene ønsker oppriktig å være riktig lisensiert og kjøper derfor mer enn de trenger for å være på den sikre siden. I denne saken kan disse to partene med motstridende interesser ha rett samtidig. Selv om man kjøper for mange Office-lisenser, kan man ha for få Project-lisenser.

Hvis man har kjøpt for mange Microsoft lisenser, hjelper ikke det hvis man har underlisensiert Adobe produkter. Og selv om man tar spanderbuksene på og overkjøper lisenser fra alle sine leverandører, kan noen brukere installere andre ulisensierte produkter (gjerne personer på IT- avdelingen som har administratortilgang).

Behovet for et godt system synes soleklart, bare så synd det ikke finnes.

Ingen tar en Bachelor eller Master i IT fordi vedkommende har lyst til å jobbe med lisensadministrasjon. Teknologer hater dette problemet, samtidig må man være teknisk kompetent for å bruke et slikt system fordi de er for komplekse.

De fleste systemer krever installasjon av en agent på hver eneste maskin. Hva med de som ikke får installert agenten? Hva hvis en bug i agenten forstyrrer resten av maskinen?

Noen systemer lar agenten kjøre fra et sentralt share uten å måtte installeres lokalt. Hva med de som ikke kjører logon-script? Hva hvis en bug i agenten skaper problemer for maskinen?

Erfarne IT-sjefer slipper ikke løs nye programmer på maskinparken sin. Til det er de for erfarne med konsekvensene av en liten bug. Web-baserte agenter lar brukeren gå til en web side for å skanne maskinen. Hva med de som ikke tar dette initiativet?

De fleste agentene er ressursintensive. Hvordan reagerer en bruker når ytelsen på maskinen hans blir håpløs treg hver gang en agent skanner gjennom hele harddisken og bruker mye minne og prosessorkraft?

Mange agenter bruker en eller få kilder for informasjonen. Hva hvis systemet rapporterer at en applikasjon er installert, mens den egentlig ble avinstallert for 2 måneder siden?

Innsamlet informasjon stemmer ikke overens med hva man lisensierer. Hva hjelper det om man vet at det er 1038 forekomster av WINWORD.EXE versjon 11.0.6133, når det man trenger å vite er hvor mange Office 2000/XP/2003 Standard eller Pro utgaver man har. Er Publisher en separat lisens eller er den inkludert i Office- pakken? Selv etter å ha samlet inn informasjon om hva som er installert rundt på maskinene er det en omfattende jobb å krysse dette med hva man har kjøpt.

Lisenssystemer er som regel lisensiert pr. pc. Hvilken interesse har et slikt system for også å få med seg at noen maskiner ikke lenger er i bruk?

Informasjon om hva som ikke finnes, er like viktig som informasjonen om hva som blir funnet. I USA snakket jeg med en it-sjef som sa at det var fint med hjemmekontor og sykefravær under lisensrevisjonen. Da ble jo ikke programmene på de maskinene telt med. Begrenset plass gjør at jeg må sette en strek her, men utfordringene et lisens- administrasjonssystem må løse strekker seg mye lenger. Noen punkter kan jeg dog kjapt nevne: Client Access License (CAL), server-lisenser, prosessor-lisenser, organisering pr. avdeling/lokasjon, kjøpsavtaler, rammeavtaler & leieavtaler. Legg til at leverandørene ikke har en felles standard for hvordan lisensieringsprogrammene deres er lagt opp, så ser man hvorfor det er så vanskelig å telle programvare-lisenser.

I motsetning til i USA, kan ikke programvare-leverandørene eller antipirat-organisasjoner i Norge kreve å få gjennomføre en lisensrevisjon. Det kan de bare hvis din bedrift på forhånd har akseptert det. En slik aksept gir dere når dere tegner en volumlisensavtale, og da er det vanlig med en slik klausul som strekker seg for hele avtaleperioden, pluss 1 år etterpå.

Revisjonen utføres gjerne av et eksternt selskap, og kostnaden dekkes i utgangspunktet av programvareleverandøren. Flere leverandører opererer imidlertid med en 5 prosent regel, som i praksis betyr at kunden må dekke også denne kostnaden hvis det avdekkes mer enn 5 prosents underlisensiering.

Man får som regel en måneds varsel før en revisjon. Da er det en fordel å vite at man har kontroll, så man ikke må må kaste seg rundt i full panikk for å rydde opp. Husk at leverandørene egentlig ikke liker å gjøre lisensrevisjoner hos kundene sine. De gjør det fordi erfaringen deres viser at de må. Selskaper som kan dokumentere god kontroll vil ofte slippe unna med en egenerklæring.

Jeg mener at en slik lisensrevisjon bør utføres jevnlig av selskapets revisor som en tjeneste til selskapets ledelse i mellomstore og store selskaper. Da får man flyttet problemet fra teknologene, som hater å måtte bry seg med lisensiering, til ledelsen. Til syvende og sist er det ledelsen som er ansvarlig for både korrekt lisensiering og effektiv utnyttelse av lisensbudsjettet.

Innvendingen mot denne tankegangen er at det ikke lar seg praktisk gjennomføre med eksisterende løsninger. Et godt system må være enkelt å bruke, ikke kreve installasjon av agenter, ikke kreve interaksjon fra brukerne, ikke være ressursintensivt, og presentere informasjon som enkelt kan krysses med hva man har kjøpt av lisenser.

For å få til en slik løsning kreves et team av eksperter innen IT-drift, lisensregler, revisjon og utvikling som kan samles om en felles visjon for løsningen. Norge burde ha de beste forutsetninger for å fostre et slikt team. Potensialet er en ledende norsk kunnskapsbasert nisjeleverandør på verdensmarkedet.

Merknad
Denne artikkelen er resirkulert. Jeg skrev den som en kronikk i Computerworld i fjor vår. Etterpå lagde jeg et program for å avdekke bruksmønsteret slik at det skulle bli lettere for organisasjoner å administrere sine lisenser. Programmet kalte jeg for Silver Bullet og det benyttes nå som en basis for tjenesten Inmeta Software Discovery.

Jeg betalte idag inngangspenger for å gå inn på den midlertidige butikken til Expert som var satt opp i Oslo Spektrum.

50 kroner for meg og 50 kroner for ungene. Som en elektrofil mann var jeg vel programforpliktet til å stikke innom. Forventningene var ikke all verden, men jeg håpet da på å se endel artige nyheter. Det var det i mine øyne ikke så mye av. Spektrum var fylt med elektroniske dingsebumser som MP3 spillere, videokameraer, mobiler, kaffemaskiner, vaskemaskiner, støvsugere og mye annet. Hva som får arrangøren til å tro at støvsugere inngår i en elektrofil manns interessefelt skjønner ikke jeg.

Alt i alt var det altså bare en stor midlertidig butikk med godt utvalg og noen gode tilbud. For en utsultet nordmann som er vant til det minimale utvalget som er tilgjengelig på Elkjøp, Lefdal og Expert var det kanskje bra, men alle som har vært utenlands i England, Frankrike eller for ikke å snakke om butikkene i USA fremsto dette som tamt.

Jeg endte selvsagt opp med å bruke noen kroner. Akkurat nå står de to eldste på hver sin dansematte til Playstation. En artig greie, men ikke akkurat nytt. Den norske utgaven av Playstation Singstar skal etter noen utsettelser nå lanseres på kommende onsdag. På messen hadde de flere Smart biler innredet med spillet for å promotere det. Jeg tenkte kanskje at den ville være mulig å kjøpe på forhånd her på messen i og med at det var en messe for de elektrofile som gjerne vil være litt tidlig ute. Det var det ikke. Man kunne få prøve det, men skal man ha det må man vente til onsdag.

Jeg tror jeg oppsummerer det hele med å nevne at det mest interessante jeg fant der, var en Moccamaster kaffetrakter med termoskanne til nedsatt pris. Fristende, men jeg kjøpte den ikke. Hvis Elekrofil skal bli en suksess ved en senere anledning bør de nok ha mer å friste med enn dette. Hvis ikke bør de endre navn til Støvsuger entusiastenes årlige messe.

De siste 2-3 dagene har jeg sittet på toget og lest en bok som heter “Hvordan vinne venner”. Noen blikk har det blitt og det er kanskje ikke så rart. Hva slags menneske er det som leser en bok om å få venner?

Hvordan vinne venner er en bok av Dale Carnegie som er solgt i over 20 millioner eksemplarer. Den dreier seg om personlighetsutvikling og har endel momenter som blant annet er viktig for personer som jobber med salg og ledelse. Jeg har lest den norske utgaven, men det ser ikke ut som at den er tilgjengelig på norsk lengre. Den engelske utgaven har en litt snillere tittel: “How to win friends and influence people”.

Tar man en titt på hva boken egentlig sier, så ser man raskt at man vet om endel mennsker som burde ha lest den. Utfordringen blir da å tipse vedkommende om boken på en hyggelig måte. Noen greide tydeligvis det med meg.

Grunnregler for behandling av mennesker
1. Kritiser ikke, fordøm ikke, klag ikke
2. Gi ærlig og oppriktig ros
3. Vekk et sterkt ønske hos den andre personen

Hvordan du skal få andre til å like deg
1. Vær oppriktig interessert i andre mennesker
2. Smil
3. Husk at en persons navn er for han/henne den vakreste lyd i språket
4. Vær en god lytter, oppfordr folk til å snakke om seg selv
5. Snakk med utgangspunkt i den andre personens interesser
6. Få den andre personen til å føle seg betydningsfull - og gjør det oppriktig

Hvordan du skal få folk med deg
1. Den eneste måten å takle en krangel på er å unngå den
2. Vis respekt for andres meninger. Si aldri: “Du tar feil”
3. Dersom du tar feil, innrøm det fort og ettertrykkelig
4. Innled med vennlighet
5. Få den andre personen til straks å si “ja, ja”
6. La den andre personen stå for det meste av snakkingen
7. La den andre personen føle at ideen er hans/hennes
8. Prøv ærlig og oppriktig å se tingene fra den andre personens synspunkt
9. Vis sympati overfor andres ønsker og ideer
10. Appeller til folks edlere motiver
11. Dramatiser dine ideer
12. Gi folk en utfordring

Hvordan endre folks innstilling
1. Begynn med ros og oppriktig annerkjennelse
2. Gjør indirekte oppmerksom på feilene
3. Snakk om dine egne feil før du kritiserer andres
4. Still spørsmål i stedet for å gi direkte ordre
5. La den andre personen redde ansikt
6. Ros alle forbedringer, store som små. Vær hjertelig i annerkjennelsen og generøs med ros
7. Gi den andre personen et godt rykte å leve opp til
8. Vær oppmuntrende. Få feilen til å virke lett å rette opp
9. Få den andre til å føle glede over å gjøre det du foreslår

29. juni blir det en uformell sammenkomst for norske bloggere. Jeg gleder meg til å hilse på personene bak bloggene jeg leser, og hvem vet? Kanskje det kommer noen spennende initiativ ut av det?

Sjekk ut bloggblogg for mer info:
Alle bloggbloggs lesere er velkommen til å treffes på Bancorotto i Grensen 10, onsdag 29. juni kl. 19.00.

Nå sitter jeg i NSB’s Komfort avdeling på vei til Skien for å gjøre en jobb.

Jeg valgte å ta toget for å få tid til å jobbe litt på turen og fordi jeg hadde lyst til å teste UMTS kortet fra NetCom.

Halveis på turen er erfaringen litt blandet. Kortet har måtte kjørt på GPRS store deler av veien og det har også vært litt problematisk med forbindelsen i tunnellene. Heldivis er det ikke så mange av dem på denne strekningen, men for de som tar Bergens banen vil det nok bli litt verre.

GPRS forbindelsen er naturlignok i tregeste laget. Jeg har derfor vært påpasselig med å hente ned de større sidene når toget har vært parkert på stasjonene med UMTS forbindelse. Noen oversikt over hvor UMTS er tilgjengelig pr. i dag har jeg ikke med meg, men erfaringen i dag er at det ikke er på alle stasjonene.

RSS leseren min, SharpReader, har fungert godt for å få med meg nyhetene. Jeg har fått med meg det som skjer og når jeg fant en interessant artikkel så har jeg valgt å åpne den i et nytt vindu. På den måten har det ikke gjort så mye at forbindelsen har vært treg store deler av veien.

NSB’s komfort avdeling er ganske OK. Man får bedre plass, et OK bord å sette PCen på, aviser, 2 kopper kaffe og stikkkontakt. Sistnevnte er egentlig den eneste grunnen til at jeg betalte de 75 ekstra kronene det koster. Min store laptop sluker batteriets kapasitet ganske raskt, og det hjelper neppe at UMTS kortet står og jobber.

På veien tilbake tror jeg imidlertid at jeg dropper komfort biten. 75kr er kanskje ikke så mye, men det blir faktisk litt når man legger det på toppen av billettprisen. Jeg tror pendlerne foretrekker en PC med bedre batteritid, fremfor å bruke disse ekstra kronene.

Mens jeg har skrevet dette, har forbindelsen blitt stadig dårligere. Jeg tror den foreløpige konklusjonen får bli at UMTS er ikke helt modent for togturer ennå. Så får jeg bare håpe at jeg får en stabil forbindelse lenge nok til at du får lest dette innlegget.

Oversatt til norsk betyr det deilig. På internett staves det del.icio.us og er en sosial tjeneste for deling av bokmerker. Flere har tatt til ordet for at dette er et bedre system enn Google’s PageRank.

Teknologipendelen har en tendens til å svinge. Før Google fikk sitt gjennombrudd var søketeknologi så dårlig at manuellt redigerte portaler ble brukt til å finne frem til interessante nettsteder. Det var et tunggrodd system og det fungerte egentlig ikke noe særlig. Sp kom Google med sin PageRank, en algoritme som definerte relevans ut i fra hvor mange inngående linker et nettsted og en side hadde. Da ble plutselig søkemotorene gode nok til å gi nytteverdi.

Nå har det vært litt stillstand i utviklingen, selv om PageRank stadig blir oppdatert. Linkspamming og søkemotor optimalisering (SEO / Search Engine Optimization) begynner å skape problemer. Noen har derfor lansert del.icio.us, en tjeneste som holder orden på bokmerker og som deler din informasjon med andre. Man får også muligheten til å tagge bokmerkene med et keyword, slik at man kan sortere linkene på emner. På den måten kan man raskt finne frem til gode artikler og sider om diverse emner.

Jeg har f.eks. lest endel artikler om oppstart av selskaper. Da har jeg gått inn på del.icio.us og valgt taggen startup. Systemet er veldig umodent, og utviklerne selv kaller det en pre-alpha. Allikevel fungerer dette veldig bra, så jeg har absolutt tro på at dette konseptet vil få et stort løft.

Del.icio.us fungerer tilsynelatende ekstra godt på blogger. Istedenfor å gi alle innlegg på en blogg høy score på en ranking, så er det enkeltinnlegg som fremheves. Det betyr at en blogg med mange kjedelige småinnlegg vil score godt på det ene innlegget som er bra. Leserne bruker dermed også mindre tid på å følge med.

Så vidt jeg kan se er det foreløpig bare engelsk språklige innlegg på systemet nå. Det går sikkert an å legge inn norske innlegg og så tagge bokmerket med norsk, men det tror jeg ikke at er en god løsning. Da er det nok mye bedre om vi får en norsk tjeneste som gjør nogenlunde det samme. Kanskje føler teamet bak BlogSoft seg kallet? Eller er det andre som ser sitt snitt til en forretningsmulighet her?

Selv har jeg tilbragt årets fineste dag på kontoret, så jeg har nok å gjøre for tiden. Hvis ikke hadde jeg nok kastet meg på dette.

En urettferdig fordel. Det er det det dreier seg om, hvis du skal starte et selskap. Hvis du ikke har det, vil du feies av banen når markedet modner.

Jeg har akkurat fått sommerens bokpakke fra Amazon. 7 bøker som jeg skal lese i løpet av sommeren, i tillegg til et par andre jeg har kjøpt her hjemme i bokhandelen. Nå skal vel jeg være glad for at jeg ikke står på listen til Dagens Næringsliv over personer de skal ringe for å spørre hva de har på nattbordet sitt. Jeg leser nesten bare fagbøker, og hvis jeg skal koble ut leser jeg en fagbok om noe som ikke er relevant til min jobb eller mitt fagfelt.

Den første boken jeg begynner på er The Power of Unfair Advantage, How to Create It, Build It, and use It to Maximum Effect av John Nesheim. Boken kom for ca. 1 måned siden, men jeg fikk lese den allerede sommeren 2003. Da studerte jeg hos professor Nesheim i Silicon Valley, og de som ville fikk lese manuscriptet til boken. Han var ferdig med manuscriptet allerede da, men det er vel endel juridiske og markedsmessige årsaker til at boken ikke kom før nå. Tidligere har Nesheim skrevet boken High Tech Startup.

Nesheim har jobbet med oppstartsselskaper i Silicon Valley siden 1976 og kjenner derfor til mye av det som har skjedd. Han har forsket på det, undervist og også vært med noen ganger som rådgiver eller styremedlem. Selv om han er en ganske sær person er han en utrolig bra lærer på dette fagfeltet.

Poenget til John Nesheim er at alle bedrifter må finne og dyrke sin urettferdige fordel. Selskapet må ha noe som stiller det i en unik situasjon og som konkurrentene opplever om urettferdig. Hvis ikke ender de opp som nok et me-too selskap, som bare har livets rett så lenge de andre selskapene ikke gjør jobben sin skikkelig. Hvis man bare kopierer andre, vil man alltid ligge bak og man vil før eller senere tas igjn av andre som har blitt flinkere til å kopiere.

Spesiellt gjelder dette for selskaper som går inn i markedet ved å tilby lavere pris enn den eksisterende aktøren. De kan tjene penger i en periode, men før eller siden svarer den etablerte aktøren, og det vil være mange andre som også kopierer. Her har jeg nok en gang lyst til for egen regning å bruke de norske VoIP leverandørene som eksempel. De popper inn på markedet med en tjeneste som er billigere enn de etablerte aktørene. Så tjener de litt penger, men flere hiver seg på og leverer det enda billigere. Dessuten så våkner de etablerte aktørene etterhvert. Dersom de skal overleve, så må de ha en unfair advantage og den må de ha planlagt før de går inn. I følge Nesheim begynner de fleste slike selskaper først etter at de er inne i markedet, og da er det for sent. Det blir spennende å se om Telio og de andre har en plan for dette.

Det er ikke bare bare å finne sin unfair advantage. Det tar tid og det er ikke alle som har potensialet til å få det til. Og hvis du først har funnet det, så er det viktig å bruke det samt videreutvikle det. For etterhvert som markedet videreutvikler seg, kan dagens fordel bli en ulempe i fremtiden. Det er derfor viktig å hele tiden jobbe med det.

Det kommer vel ikke som noen stor overraskelse at jeg anbefaler denne boken til alle som går og tenker på å starte sitt eget selskap, men jeg anbefaler den også til de som jobber i etablerte selskaper. Det er like relevant for dem. Etterhvert som samtlige markeder modnes stadig raskere og vi må ta innover oss globaliseringen og dens konsekvenser er det viktig at vi nordmenn også finner noen unfair advantages i det å være en norsk bedrift.