Anders Brenna

Det er flust med kaffebarer i Oslo, men de er mest som utstillingsvinuder man setter seg ned på for å se på andre og å bli sett. Starbucks har i mine øyne et mye bedre konsept.

Mange av oss har jobber der vi ikke tilbringer hele dagen på et sted. Noen dager kan vi løpe rundt på 2,3 eller 4 møter. Møtene er avtalt på forhånd til et gitt tidspunkt og vi setter som regel av litt buffer tid for å ha noe å gå på hvis vi skulle bli forsinket. I denn buffertiden er det praktisk å sette seg ned et sted, ta en kaffe og kanskje jobbe litt. Det kan være å sjekke emailen, finpuss av presentasjonen eller sjekke ut noen nyheter.

Å dra frem laptop’n på en norsk kaffebar er i mine øyne tilnærmet håløst. Ihvertfall når man har en stor laptop med 17 tommers widescreen slik jeg har. Å sitte på barkrakken forran vinduet blir trangt, og det er håpløst å finne en stikkkontakt hvis man trenger det for å jobbe litt lengre.

På Starbucks derimot har de skjønt det. I USA generelt, men Silicon Valley spesiellt, er det mange som tilbringer mye av arbeidstiden sin på Starbucks. Der har de en godstol å sitte i, stikkkontakter og trådløst internett. På hver eneste Starbucks i dalen sitter det folk og programmerer, planlegger eller skriver et eller annet i forbindelse med jobben sin. Endel oppstartselskaper som er i en tidlig fase har ikke engang et eget kontor. De møtes på Starbucks og jobber derfra.

Når jeg jobbet i Houston i 2002 var det en dag jeg måtte levere bilen min på verksted. I stedenfor å dra videre til kontoret bestemte jeg meg for å tilbringe hele dagen på Starbucks. Jeg brukte tiden til å skrive noe dokumentasjonsmateriale og en teknisk artikkel som vi skulle legge på web’n. Mens jeg satt der observerte jeg de som kom og gikk. Folk hadde salgsmøter med kundene sine, jobbintervjuer og mange kom innom før sitt neste møte. Med gode stoler og praktiske bord var det som et fleksibelt møterom. Slik er det veldig alright å jobbe.

For noen år siden hørte jeg et rykte om at Starbucks skulle kjøpe en av de norske kaffebarkjedene for å etablere seg her. Desverre ser ikke det ut til å ha vært riktig. Jeg tenkte en gang at jeg skulle sjekke franchisemulighetene hos Starbucks, men da fikk jeg høre at det ikke er en franchise. Kjeden eier rett og slett alle kaffebarene selv. Det var svært overraskende for meg, for jeg trodde at alle de som drev slike raskt ekspanderene kjeder brukte franchise konseptet, slik McDonalds og Subways gjør.

Om ikke Starbucks kommer til Norge snart, så håper jeg at noen av de norske kaffebarene begynner å også legge litt til rette for å jobbe en time eller to hos dem. Vi er vel ikke fortsatt et så traust folkeslag at vi må ha rutiner for at alt arbeid skal foregå på arbeidsplassen.

I følge TV2 Nettavisen er Segway nå på vei til Norge.

Segway er et tohjulet fremkomstmiddel som ligner på en oppreist gressklipper. Man styrer fremdriften ved å lene seg fremover. Det var stort hemmelighetskremmeri før lansering, og hvis jeg ikke husker feil var det faktisk investorer som la penger i prosjektet uten engang å vite hva det var. Det eneste de viste var at Steve Jobs og noen få andre utvalgte hadde sett den, og at de spådde en vanvittig opptur for den. Slik har det foreløpig ikke gått.

Potensialet burde være enormt når en tenker på hvor gul greie dette er, samt det faktum at amerikanere ikke går så mye. Kanskje er det bare et spørsmål om tid?

Desverre har jeg aldri hatt gleden av å prøve en Segway. Jeg har imidlertid sett den i aksjon to ganger. En gang på ZZ Top konsert i Mountain View like utenfor San Francisco og en gang i Paris. Begge gangene synes jeg det bar et markant preg av promotion. Det ble liksom så åpenbart at de som rullet rundt på den var stealth markedsførere som skulle vise den frem.

Hvis den kommer til Norge nå så synes jeg uansett at det er kult. Forhåpentligvis får jeg mulighet til å prøve en gang, men jeg tviler på at jeg kommer til å kjøpe en. Med norsk terreng og veistandard tror jeg nok at den må videreutvikles for å kunne brukes skikkelig i praksis.

Oppmuntret av å ha ihvertfall 1 lytter på min første Podcast, bestemte jeg meg for å fortsette. I min andre podcast forteller jeg litt om Grunderskolen, et studie hvor studenter sendes utenlands for å lære hva som skal til for å lykkes internasjonalt med et eget oppstartsselskap.

Denne andre Podcasten ble ufrivillig litt kortere enn jeg hadde tenkt. Jeg gjorde opptaket på min iRiver, mens jeg satt og ventet på at eldstemann skulle bli ferdig på svømmetreningen. Han var tidlig ferdig og det ble derfor en litt brå avslutning.

Min egen opfattning er at denne sendingen ble litt tørr og kjedelig, men det er ikke så lett å få det til sånn på sparket. Hvis noen har noen tips, så legg gjerne igjen en kommentar.

17. mars neste år er det premiere på Slipp Jimmy Fri, en norsk animasjonsfilm om en narkoman elefant.

Filmen lanseres også internasjonalt og jeg håper virkelig at dette blir en suksess. Etter at Vibekke Løkkeberg og hennes generasjon forsvant fra norsk filmsubsidiering har norske filmer blitt ganske så gode. Filmer med norske skuespillere sliter imidlertid litt på det utenlandske markedet. Da bør det bli endel lettere med en animasjonsfilm, hvor dubbingen faller helt naturlig.

ITAvisen har en lengre artikkel om filmen med mange bilder. Jeg hadde hørt om den før, men fant ikke så mye info om den. Artikkelen anbefales.

Hjemme er jeg ganske liberal i forhold til hva ungene får se, men det spørs nok om de får se denne de nærmeste årene.

Animasjonsteknologi har blitt både enklere og billigere de siste årene. Hvis denne filmen blir en suksess får vi nok mange nye norske animasjonsfilmer etterhvert. Jeg skal ihvertfall bidra med min andel av kinobilletter og DVD utgivelse.

DinSide har testet Skype på en PDA og er fornøyd med både brukervennlighet og kvalitet.

Selv er jeg en ihuga fan av Skype og satser på å gå rett over fra Telenor til Skype etterhvert. En av tingen jeg har ventet på er at PDA løsningen skal bli god nok. Ting kan tyde på at det er det nå, men jeg må nok vente litt til allikevel.

Jeg trenger en ny mobiltelefon og etter å ha sjekket ut et par PDA modeller er jeg nå ganske overbevist om at jeg går for en Qtek 9090. Den har innebygd tastatur og det vil jeg ha. Jeg var relativt tidlig ute med å kjøpe en iPaq for noen år siden, men den var ikke noe alright å bruke før jeg fikk kjøpt et eksternt tastatur. Tastatur er en vesentlig feature for meg, for jeg har tenkt til å skrive endel notater, samt å skrive noen bloginlegg når jeg er i farten.

Med en pris i underkant av 7.000kr blir det litt i meste laget akkurat nå. Dessuten har jeg nettopp kjøpt meg en iRiver MP3 spiller, så jeg får vel klare meg litt til med min gamle (1 år) Nokia. Det er forøvrig den siste Nokia’n jeg kommer til å ha. Nå har jeg hatt problemer kvaliteten på så mange telefoner fra dem de siste årene at det er på tide å prøve noe nytt. Tidligere har jeg vært lojal fordi jeg synes de har hatt det mest intuitive grensesnittet, men nå er det nok. En avansert PDA telefon som Qtek har sikkert også sine kvalitetsproblemer, men det kan da vel ikke være like ille og konsekvent som Nokia telefonene? Eller kan det det?

Mandag annonserte Adresseavisen at de var først i Norge med en Podcast. Gode nyheter og det var på tide. Etter å ha tenkt litt over det er jeg egentlig litt skuffet over at ikke Digi.no, Computerworld eller ITAvisen var først.

Podcasting ligger jo veldig naturlig for oss IT folk. Det er en teknologisk nyvinning, og vi er gjerne de første til å ta i bruk nye produkter og teknologier. De fleste som er i IT-bransjen er jo også her fordi vi har en ofte overdreven interesse for faget. Vi sitter med laptop’n i fanget på kvelden og i helgene.

IT-mediene var ikke føsrt, men jeg håper virkelig at de er i planleggingsfasen og snart klare til lansering. Jeg ville ihvertfall lastet ned deres Podcast hver eneste dag for å høre på på vei til eller fra jobben.

Just Do It, er slagordet til Nike. Nå tar jeg dem på ordet og legger ut min første Podcast. Jeg har kalt den prøvesending, for det er nettopp det det er.

Opprinnelig hadde jeg tenkt å vente til sommeren før jeg dro i gang, men på søndag satt jeg i bilen på vei ned til Skien. Jeg skulle jobbe der på mandag, og fordi bilturen tar litt over to timer hadde jeg litt tid til overs etter å ha hørt på 3 podcasts. Jeg bestemte meg derfor for å gjøre et testopptak på min iRiver og se hva det ble til.

Resultatet er temmelig amatørmessig, og jeg presterer til og med å ta en telefon mitt i sendingen. Etter å ha tvilt litt i to dager har jeg allikevel bestemt meg for å legge den ut. Podcasts skal jo ikke være perfekte og en gang må man jo begynne.

Tanken min nå er å legge ut noen nye Podcasts med ujevne mellomrom, og forsøke å finne stilen og formen. Når det er på plass drar jeg kanskje i gang en litt mer gjennomtenkt Podcast, men jeg tror allikevel jeg kommer til å fortsette med prøvesendingen slik at jeg har et sted å test ut ting.

I går annonserte forresten Adresseavisa at de er først ute i Norge med en Podcast. Det er gode nyheter og forhåpentligvis blir det mange flere i løpet av kort tid. Det er jo et sted mellom 4000-5000 Podcasts der ute. De fleste er på engelsk, men selv om de fleste nordmenn forstår det språket synes jeg det hadde vært godt å få frem endel norskspråkelige Podcasts. Et enda tidligere forsøke var Brassnerd’n, men han har ikke fått kontinuitet eller fått løftet nivået sitt ennå. Forhåpentligvis kommer det snart.

Vel, da er der bare å laste ned Podcast Prøvesending nummero uno. Vi får se om jeg etterhvert legger de ut i en Podcast feed, men foreløpig får dere nøye dere med Alle kommentarer og sinnspill er velkommne, men… Go easy on me!